«

»

okt 12 2008

Skriv ut Innlegg

Veien tilbake på jobb

Det er veldig godt å være tilbake på jobb etter at Anders døde den 17. juli. Det er ikke hver dag jeg har like lyst til å dra på jobb, men det hadde jeg også regnet med. Etter å ha vært sykemeldt i 4 uker etter at Anders døde, valgte jeg å begynne å jobbe den 18. august. Tanken min bak å begynne nettopp da var at jeg hadde isåfall 2 uker på jobb før jeg skulle gå ut i planlagt ferie. Da hadde jeg en 3 ukers ferie å se frem til hvis det skulle bli for slitsomt å begynne å jobbe. Jeg kunne selvfølgelig risikert å ikke klare å fulleføre disse 2 ukene også.

Men det gikk heldigvis bra. Det gikk veldig bra disse to ukene, det eneste jeg gjorde feil var å glemme å kjøre innom Lunde skole på en retur fra Skjærhalden. Men det må regnes som en minimal og akseptabel feil på tanke på hva jeg har vært igjennom. Men det ble selvfølgelig tunge dager. Jeg hadde mye å tenke på og selv om jeg er ute og kjører buss og tils stadighet blir avbrutt av ting som skjer i trafikken eller at passasjerer skal av og på, ble det veldig mye tenking. Men ikke værre enn at det gikk greit på jobb. Heldigvis blir man naturlig avbrutt nå og da.

Det ble selvfølgelig også veldig mange kondolanser hver eneste dag på jobben. Det ble derfor veldig mange påminnelser hele tiden og litt prat rundt det som hadde skjedd. Men det var veldig godt å se at kollegaene og de rundt meg bryr seg og er nysgjerrig på hvordan det går med meg. Det er nok ikke alle som takler å møte en som har vært igjennom å miste sin nærmeste, men det var veldig mange som kom bort til meg. Noen tok meg bare i hånden, andre tok meg i hånden og kondolerte og pratet litt. Andre ga meg også en god klem, det var utrolig godt.

Med en gang jeg begynner å prate og skrive om dette blir det utrolig tungt. Tårene kommer fort. Men det har gått greit på jobben. Men her og nå begynte tårene å trille fort. Men sånn kommer det nok til å være i lang tid fremover. Det er så mye rundt meg som minner meg om Anders og får meg til å savne han så fryktelig. Det er også steder og hendelser som får meg til å tenke på Anders. Som f.eks hvis jeg ser eller opplever noe, så tenker jeg tanken: Det må jeg fortelle Anders. Å nei, det kan jeg ikke lengre. Jeg hadde en tendens til å sende sms og mms i hytt og pine om ting som skjedde på jobben til Anders. Det er så utrolig trist å ikke kunne dele alt jeg opplever og føler med Anders lengre. Det å stå opp alene, gå og legge seg alene og være alene hjemme. Ingen å lage middag til lengre. Bare meg selv. Det er rett og slett det kjipeste som finnes. Derfor har det ikke blitt til at jeg har laget noe særlig mat til meg selv her hjemme. Det har som regel bare gått i brød eller å steke en pizza.

Men heldigvis har jeg mine beste venner Kim og Kjell-Morten og familien min rundt meg. Det er ikke så veldig mange dager jeg er hjemme alene, men noen dager innimellom blir det. I dag er en slik dag. Jeg er nødt til å være litt for meg selv også, vaske klær, være litt sammen med katten vår Tom og bearbeide sorgen på egenhånd. Det er utrolig tungt og trist, men det er bare noe jeg må gjøre. Her hjemme er alt som før Anders døde. Alle tingene hans står fremme, det eneste endringen er at det ikke er dyne og pute på Anders sin side av sengen. Det ville nok vært enklere å starte på nytt igjen med å flytte herfra, men jeg er ikke klar for å gjøre det enda. Men på ett senere tidspunkt kommer jeg nok til å gjøre det. Vi begge hadde veldig lyst til å kjøpe vår egen leilighet, og vi var veldig nærme i februar. Nå må jeg finne meg en leilighet på egenhånd.

Helt i starten etter at Anders døde var jeg mer eller mindre avhengig av at de rundt meg sørget for at jeg fikk i meg mat. Jeg var ikke i stand til å lage noe mat selv og glemte å spise til stadighet. Det ble derfor mange meldinger om jeg hadde spist noe hittil i dag og hadde lyst på mat. Det har jeg satt utrolig stor pris på. Det er utrolig mye hyggeligere å spise mat sammen med andre enn å sitte og spise tørre brødskiver alene. Men det går mye bedre med maten nå. Jeg husker å spise og lager meg litt mat på egenhånd, selv om det ikke er noe avanserte og veldig spennnende greier. Men mat må jeg ha. Det hender selvfølgelig at det tar litt lang tid før jeg får i meg noe mat når jeg har fri innimellom, men sånn har jeg alltid vært.

Når jeg var tilbake på jobb den 18. august startet jeg for sikkerhets skyld med en 6 dagers uke. Men det gikk greit, men var ganske sliten når jeg var ferdig lørdag kl 17.05. Det ble bare en fridag før jeg startet på neste uke. Men den bestod heldigvis bare av 4 arbeidsdager. Så gikk jeg ut i 3 ukers ferie! Det var utrolig deilig å ha 2 uker på jobb bak seg som fungerte greit. Endelig skulle jeg ha ferie. Det føltes utrolig mye bedre å ha fri etter å ha jobba 2 uker, enn å bare gå sykemeldt. Tirsdag i min andre ferieuke dro Kim og jeg til København for å besøke Anders sin søster Gro. Det var en tur Anders og jeg hadde planlagt i det som skulle være vår første ferie sammen i løpet av de 10 årene vi har vært sammen.

Jeg valgte å dra på turen allikevel, som om Anders ikke kunne være med. Jeg hadde behov for å komme meg litt bort fra hverdagen og oppleve noe nytt. Jeg var såpass heldig i at Kim hadde mulighet til å være med meg, så slapp jeg å dra alene til København. Jeg valgte å holde meg langt unna alt som het TV, internett, nyheter og ikke minst mine egne websider. Det var utrolig godt å bare leve i min egen lille København-boble i de 8 dagene jeg var i København. Jeg ante rett og slett ingenting om hva som hadde skjedd i verden rundt meg i løpet av København-turen. Det var rett og slett helt uvesentlig. Det ble mye god mat og godt drikke i København. Det ble også mye utforsking i sentrum. Skoene jeg hadde med meg var ikke ujevnt slitt på sålen før København-turen, men det er de jaggu nå. Vi valgte nemlig å parkere bilen tirsdag kveld når vi kom ned og la den stå til vi skulle dra hjemover tirsdag 16. september. I mellomtiden var det buss, metro, s-tog og ikke minst våre egne bein som fraktet oss rundt i byen. Etter de lengste byturene var jeg ekstremt sliten i beina, men det var samtidig godt å være fysisk sliten, ikke bare mentalt sliten.

Vel hjemme fra København hadde jeg heldigvis noen dager igjen før jeg skulle tilbake på jobb igjen. Den første uka tilbake på jobb var den samme 6 dages uka som sist, men det gikk greit denne gangen også. Påfølgende uke bestod også denne gangen bare av 4 dager, og siden det var skoleferie tok jeg helg allerede torsdag kl 13:15. Det var utrolig deilig å ha en 3 dagers helg etter dette. Men det gjorde det enda værre å starte opp igjen på den tredje uka. Hele denne uka har jeg vært mye mer sliten etter å ha vært på jobb enn hva jeg har vært vant til. Men det er nok hele situasjonen jeg er i som gjør at jeg blir sliten. Jeg har vært både fysisk og mentalt sliten. Men det har vært veldig deilig å ha fri i noen dager igjen nå.

Det var også en ganske stor påkjenning å være med på urnenedsettelsen torsdag 2. oktober kl 14:30 på Leie gravlund. Det var utrolig tungt å se urnen jeg hadde valgt ut til Anders, å se navnet hans på urnen, se navnet hans på ventekorset ved gravplassen. Aller tyngst var det å senke ned urnen i hullet i bakken som de hadde gjort klar på forhånd. Så ble en skiferplate lagt over hullet som en symbolsk forsegling av graven. Jeg hadde valgt å kun invitere med Kim på urnenedsettelsen. Jeg ønsket ikke å ha så mange tilstede, men det var utrolig godt å ha Kim der. Det var helt uvirkelig og utrolig trist å senke ned urnen som på en måte er det endelige beviset på at jeg hadde mistet min kjære Anders. Det føltes som klokka stod stille. Gåturen fra kapellet og bort til Anders sin gravplass helt nord på Leie gravlund følte jeg aldri ville ta slutt.

Men nå er det ikke mange timene igjen før jeg må i seng for å starte på neste uke. Jeg håper at disse dagene har gjort godt og at jeg ikke blir like sliten av å være på jobb til uka. Jeg vil helst ikke være nødt til å bli sykemeldt igjen for å komme til hektene igjen. Håper det går seg til av seg selv. Men jeg har også 2 ferieuker tilgode i år som jeg kan bruke hvis det skulle bli behov for det. Men det er også veldig fristende å flytte dem til neste år og ha 7 uker ferie neste år.

Det er sikkert også noen som har lagt merke til at det skjer svært lite her i bloggen. I juli ble det kun skrevet 16 innlegg, noe som er ganske lite til meg å være, i august ble det kun skrevet 4 innlegg og i september og oktober har det hittil ikke blitt skrevet noe som helst. Det er fordi jeg ikke har hatt lyst, orket eller hatt noe jeg har ønsket å dele. Men jeg kommer nok sterkere tilbake senere. Det eneste jeg har fulgt med på av motorsport er Formel 1. Men det er ett par løp jeg har gått glipp av, ett mens jeg var i København og dagens løp droppet jeg også, siden det startet kl 6:15 i morges. Men det er flere av disse løpene jeg ikke har orket å skrive noe om. Men jeg satser på å komme sterkere tilbake til neste Formel 1-sesong.

Men det er for øyeblikket veldig uvisst om jeg får sett Formel 1 neste år eller ikke. Viasat har fornyet kontrakten med Formel 1 for 2009, 2010 og 2011, men de skal sende Formel 1 live på Viasat Sport og ikke TV3 som i dag. Det eneste jeg per i dag ville ha tilgang til neste år er redigerte opptak på Viasat4. At Canal Digital sine kunder fikk tilgang til TV3 foran årets sesong var en utrolig god nyhet for meg som er interessert i Formel 1. Men gleden ble dessverre kortvarig!

Det er enkelte merkedager som nærmer seg med stormskritt. Anders ville ha fylt 34 år den 8. desember, vi har juleaften, jeg fyller 34 år den 10. januar og vi ville ha feiret 10 år sammen den 5. februar og vi ville ha feiret 8 års bryllupsdag den 18. mai. Dette kommer til å bli tunge dager.

Permalenke til denne artikkelen: http://blog.kak.net/2008/10/12/veien-tilbake-pa-jobb/

2 kommentarer

  1. Cathrine

    Hei Ken Arild..

    Hadde jeg visst dette hadde jeg ringt deg for leeenge siden… Men ingen på jobben har sagt noenting til meg. Er ikke så mye innom der siden jeg fremdeles er sykemeldt…

    Jeg vet hvor gla du er i Anders.. Jeg var vel den første du fortalte det til på jobben.. husker hvor gla jeg ble da , for at du «stolte» så mye på meg.. du hadde jo ikke jobbet der så lenge..

    prøvde å ringe deg så fort jeg fikk se dette, men du har helt sikkert lagt deg. Håper ikke jeg vekte deg..

    husk at du bare må komme hit eller så kommer jeg til deg… gla i deg vet du:)

    Kondolerer så mye….

    Klem Cathrine

  2. kak

    Takk for det Cathrine! Beklager at du ikke har fått vite det før, viste ikke at du fortsatt var sykemeldt.

    Det tok ikke så lang tid før jeg fortalte om min partner Anders til noen få, og jeg mener at du var den første jeg fortalte det til. Å komme ut av skapet er ikke en prosess man gjør en gang og så er man ferdig med det. Det gjør man faktisk hver gang man får nye venner, familiemedlemmer og for ikke å snakke om når man begynner i ny jobb.

    Det går til tider litt opp og ned med meg, men sånn generelt sett går det bra. Jeg tenker mye på det, selvfølgelig, men sånn er det bare. Men det går f.eks ikke utover den jobben jeg skal gjøre som bussjåfør.

    Det var en episode jeg ikke nevnte noe om i innlegget ovenfor. Men den nest siste dagen i København hvor Kim og jeg er på shoppingrunde i sentrum, velger jeg å ikke bli med inn i en plakat/poster-butikk vi hadde vært innom tidligere. Men primært fordi den var utrolig trang og jeg hadde en del bæreposer å drasse på. Jeg satt meg derfor ved en vannfontene for å skrive en sms til bestekompisen til Anders. Jeg kommer ikke langt på denne meldingen før jeg begynner å grine og det renner i strie strømmer. Det var utrolig trist å sitte der og føle seg helt alene. Min partner, venn, kjæreste, støttespiller og det viktigste i livet mitt hadde brått og brutalt blitt revet bort fra meg.

    Jeg hadde heldigvis på meg solbriller, men det beskriver litt hvordan det plutselig kan bli pga tanker, spørsmål eller at jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det. Når Kim kom ut fra butikken hadde jeg mer eller mindre kommet til hektene igjen.

    I går kveld kl 22.30 når jeg kolliderte med elgen var det nøyaktig 3 måneder siden Anders og jeg gikk og la oss for siste gang. I dag er det 3 måneder siden Anders døde. Det er utrolig hvor fort tiden flyr, men samtidig føles det som det skjedde i går.

Legg inn en kommentar