Etter at Anders fikk diagnosen diabetes i 2005 har jeg benyttet anledningen til å sjekke mitt eget blodsukker med ujevne mellomrom. Greit å være på den sikre siden og oppdage det fort. Blodsukkeret mitt har vært normalt hele tiden inntil forrige uke. Etter at Anders døde den 17. juli i år har jeg også prøvd å sjekke blodsukkeret mitt innimellom. Forrige gang var i begynnelsen av august, men det var fortsatt under 8, men litt høyere enn jeg hadde målt meg til tidligere. I begynnelsen av august målte jeg blodsukkeret mitt til 7,2. Jeg husker dog ikke når på døgnet og om det var før eller etter et måltid.
Onsdag i forrige uke sjekket jeg blodsukkeret mitt på kvelden og fikk meg litt av ett sjokk. Ifølge blodsukkerapparatet hadde jeg ett blodsukkernivå på 11.3, noe som er for høyt. Etter hva jeg har forstått skal blodsukkeret ligge på 4 – 6 når man er fastende, ellers skal det ligge mellom 4 – 8. Jeg sjekket meg noen timer senere på natten og fikk en måling på 9,3. Det var på riktig vei og jeg levde i håpet om at dette var ett "blaff".
Dagen etter derimot målte jeg meg igjen og fikk ett blodsukkernivå på 16. Det er rett og slett hårreisende. Jeg så for meg at jeg hadde fått diabetes og måtte leve med dette resten av livet mitt. Diabetes i seg selv gjorde meg ikke livredd, men det gjorde derimot sjansen for at jeg ville bli fratatt førerkortet for buss. Så fort diabetes blir avdekket blir man fratatt kjøreseddel og/eller førerkort med en gang, men man kan være heldig å få det tilbake etter en lengre utredning.
En halvtimes tid senere målte jeg meg igjen og hadde ett nivå på 13,8. Vel hjemme fra jobb den dagen hadde jeg en måling på 9,7, en time senere 10,1 og 10,4 før jeg skulle gå til sengs den kvelden. Denne dagen var mildt sagt ett sant helvette for meg. Jeg var rimelig overbevist om at jeg hadde fått diabetes og regnet med å parkere bussen for godt. Hva skulle jeg gjøre da? Før 14:25-returen fra Skjærhalden hadde jeg sendt en livredd sms til en kamerat og jeg hadde virkelig store problemer med å holde meg samlet på vei til Fredrikstad. Etterhvert ble det alt for mye for meg og jeg begynte å grine. Der sitter jeg altså og kjører buss på vei fra Skjærhalden til Fredrikstad med passasjerer i bussen og griner.
Ikke nok med alt det jeg allerede har opplevd de siste månedene, så det ut til at jeg hadde fått diabetes og risikere å bli fratatt førerkortet på buss. Jeg har riktignok en onkel som har diabetes og kjører buss, så det er mulig å få lov etter å ha fått diagnosen. Men en kollega av meg fikk i våres diagnosen og har ikke fått lov til å kjøre buss igjen. Han har måttet finne på noe annet å gjøre.
Jeg klarte heldigvis å komme meg til hektene igjen før det kom på noen passasjerer ved Kråkerøy kirke. Når jeg hadde fått parkert bussen i spor 4 for 15:20-turen til Vesterøy gikk jeg sporenstreks opp til min fastlege og spurte litt om blodsukkernivået mitt og om jeg kunne komme innom dagen etter (fredag) og få målt blodsukkeret mitt. Det var ikke noe problem, trengte ikke å bestille time for dette. Kontordama kunne ta seg av dette. Jeg kom meg heldigvis igjennom de to siste turene for dagen uten så alt for mye problemer. Men jeg hadde selvfølgelig dette tungt hengende over meg.
Fredag morgen målte jeg meg igjen og fikk ett blodsukkernivå på 10,1. Fortsatt for høyt. Dette var alt annet enn ett blaff. Men det som er merkelig er at jeg ikke har lagt merke til noen av de vanlige sykdomstegnene når man får diabetes. Det skulle derfor bli utrolig deilig å komme seg til legen etter første del av skiftet mitt og få ett svar på om jeg hadde fått diabetes eller ikke. Jeg kom heldigvis rett inn til kontordamen for å sjekke blodsukkeret. Det ble tatt en vanlig måling med ett Ascencia blodsukkerapparat som jeg har her hjemme og med en annen sak jeg ikke har sett før. Ascencia’en målte blodsukkeret mitt til 5,0 og jeg trodde rett og slett ikke mine egne øyne. Hvordan er det mulig? Jeg har jo målt meg til mellom 9 og 16 de siste 3 dagene.
Jeg ble derfor spurt om jeg hadde byttet batteriene eller kalibrert blodsukkerapparatet i det siste. Ehh? Nei, det er blodsukkerapparatet etter min avdøde partner, så det aner jeg ingenting om. Ja det stemmer, hvordan går det med deg, spør kontordamen. Det går greit sånn til daglig, men må innrømme at det har blitt litt vel mye for meg i det siste. Det har ikke gjort livet noe særlig lettere å være helt overbevist om at man har fått diabetes og blir fratatt jobben sin heller.
Men, blodsukker på 5,0 etter å ha spist og drukket er jo akkurat som hærlig! Etter noen minutter fikk jeg også svar på langtidsblodsukkeret mitt. Det var på 5,8 og alt er i orden. Herregud så lettet jeg ble! Jeg har ikke diabetes og kan fortsette å kjøre buss. Jeg fikk forøvrig beskjed om å slutte å bruke blodsukkerapparatet og heller komme innom legen min for å få en nøyaktig måling. Herregud, det hadde ikke vært noe særlig for meg nå å bli arbeidsledig og gå hjemme hver dag. Da tror jeg at jeg hadde flydd på veggen. Men selv om jeg nå har fått bekreftet at jeg ikke har diabetes, bør jeg kanskje gjøre noen ting for å forebygge at jeg ikke får det heller. Jeg sluttet med å drikke brus i mars og er strålende fornøyd med det.
Det har også resultert i at jeg har gått ned 10 – 12 kilo. Men jeg hadde nok hatt godt av å ta av flere kilo. I tillegg er nok min største utfordring å få litt mer orden på måltidene. Flere og mindre måltider og aller helst regelmessige måltider hadde nok gjort meg godt. Men det er ikke alltid så lett å få til med de arbeidstidene jeg har som bussjåfør. Jeg spiser forøvrig også mindre godteri nå enn jeg har gjort før. Jeg spiser så og si aldri sjokolade lengre. Det blir dog litt potetgull innimellom. Men litt kos må man vel tillate seg?
Siste kommentarer: