Vardås fort

Samme dag som jeg var på Folehavna fort, var jeg også en tur innom Vardås fort på Nøtterøy. Jeg hadde gjort litt dårlig research på forhånd, så jeg gikk litt litt i blinde og lette etter de forskjellige tingene. Men jeg fant fort kanon 3 som er den øverste kanonstillingen. Det er også den eneste kanonstillingen som ble ferdig før krigens slutt. Vardås ble faktisk påbegynt så sent som i april 1944. Derfor ble bare kanon 3 ferdigstilt med kanon og det hele. Kanon 1 ble nesten ferdig, men det kom ingen kanon på plass her, kanon 2 derimot fremstår bare som et «hull i bakken». Før jeg begynte å lese litt om Vardås fort, var jeg ikke klar over at det fantes et tysk fort i nærheten av samme dimensjoner som Møvik fort i Kristiansand.

Kanonene som skulle plasseres på Vardås fort var 38 cm med en rekkevidde på 42.000 meter. Granaten veide 800 kilo og hadde en utgangshastighet på 820 m/s. Løpet alene veide utrolige 100 tonn og hadde en levetid på 200-240 skudd. Hver kanon skulle bemannes med 52 mann. Totalt sett hadde tyskerne planer om å ha et mannskap på 900 mann på Vardås fort når alt var ferdigbygd.

Mer om Vardås fort fra wikipedia:

Under andre verdenskrig ble det påbegynt en større utbygging av et batteri på Vardås. Den tyske planen var å lage et anlegg her med tre større kanonstillinger, som skulle hindre de allierte å innta Oslofjorden og Oslo med krigsskip. Kun én av kanonstillingene ble ferdigstilt. Tyskerne planla å ha et mannskap på 900 mann på Vardås når alt var ferdigbygd. De ville også knytte kanonstillingene på Vardås til en radar, for å bedre treffsikkerheten. Den offisielle tyske betegnelsen på festningen var Batterie 6/ MAA 501.

Kanonene var av et kaliber på 38 centimeter og veide 93 tonn. Prosjektilet kunne veie opptil 800 kg og hadde en maksimal rekkevidde på 43 000 meter. Disse kanonene ble tatt fra den franske marinen, og var egentlig påtenkt deres slagskip "Jean Bart".

Bygging

Tyskerne begynte å evaluere norske kystfestninger allerede sommeren 1940, for å finne ut om de kunne brukes til å forsvare det okkuperte landet. Fra 1941 begynte de å bygge sine egne forsvarsanlegg rundt om i landet, og i 1944 startet de bygging av et batteri med tre kanoner på Vardås. Byggingen av Vardås ble i stor grad utført av russiske krigsfanger stasjonert på Bergan, men også nordmenn, sågar generøst betalte deltok i byggingen. Det ble arbeidet dag og natt helt fram til frigjøringen i mai 1945. Bare den nordligste av kanonstillingene ble ferdig. I tillegg rakk tyskerne å bygge ferdig veiene i området og å lage rom og ganger i fjellet. Ifølge den tyske sjefen på Vardås, løytnant Riedel, ble det avfyrt seks granater fra Vardås.

Vardås i etterkrigstida

Vardås har også i etterkrigstida blitt brukt til militære formål. Området kom under norsk militær kontroll etter tyskernes kapitulasjon. Fram til 1949 ble ingenting rørt. Dette året begynte man å demontere de to kanonene som var satt opp, og løpene ble sendt tilbake til Frankrike. De ble erstattet av tyske kanonløp av samme kaliber. 20. oktober 1950 foretok Forsvaret en annonsert prøveskyting. I 1957 ble det bestemt at Vardås ikke lenger skulle huse disse kanonene, og året etter ble de demontert, hugd opp og fraktetg bort som skrapjern. Traverskrana ble solgt og står i dag ved et jernbanespor nord for Nesbyen.

Etter den kalde krigens slutt har størsteparten av Vardås blitt frigjort for offentligheten og kun et mindre område på toppen av Vardås blir i dag fortsatt brukt av det norske forsvaret. Heimevernet hadde base på Vardås fram til 1993, men i dag sitter Forsvaret kun igjen med en data- og sambandsstasjon inne i fjellet.

Når jeg kom hjem fra første tur til Vardås fort, viste det seg at kanon 1 var mer ferdigbygd enn jeg hadde regnet med. Jeg antok at kanon 1 var like uferdig som kanon 2 og brydde meg derfor ikke å bruke noe særlig energi på å finne denne kanonstillingen. Men når jeg kommer hjem, får jeg se at kanon 1 faktisk var nesten ferdig, riktignok ikke med noen kanon på plass neda. Men kanonbrønn og det hele var på plass. Da var det bare å komme seg en ny tur til Vardås for dagen etter. Jeg kunne ikke slå meg til ro med at jeg bare hadde bilder av kanon 3 som ble ferdigstilt og kanon 2 som var et «hull i bakken». I tillegg har jeg faktisk vært en tredje tur innom Vardås fort, men da sammen med en annen kompis, men det viste seg faktisk at jeg fant noe nytt på denn turen også. Selv om ikke dette er en komplett fremstilling av Vardås fort, så begynner det å bli ganske omfattende med bilder. Men det er en luftvernstilling som jeg ikke har klart å finne. Men jeg ligger ikke søvnløs om nettene av den grunn.

Jeg vil også benytte anledningen til å gjengi teksten som står på skiltet ved kanon 3:

Her sto den øverste kanon i Batterie Vardås. Det ble bestemt opprettet av Marineledelsen i Berlin i mars 1944 og skulle sperre ytre Oslofjord. Skagerrak var allerede sperret av et stort minefelt, dekket av de to batteriene Møvik ved Kristiansand og Hanstholm på Jylland.

Vardås skulle ha tre kanoner og arbeidet ble startet opp i april 1944. Byggeledelsen var tysk og lansvaret lå på Org. Todts Einsatzgruppe Wiking. Arbeidskraften var 900 russiske krigsfanger forlagt på fangeleieren på Bergan, nær Vardås.

Tyskerne startet med å sprenge ut fjellet bak øverste kanonstilling. Dette skapte et fjellsikkert ildledningsanlegg. Utsprengt stein ble brukt til å lage den solide veien opp til kanonstillingen. Ved juletider 1944 var selve anlegget øverst ferdig. En båt brakte til Tønsberg havn tre franske kanonløp. De var tysk krigsbytte fra 1940. Løpene ble fraktet ut til Vardås på en vogn med 48 hjul, trukket av to 18 tonns slepevogner på belter.

Vel fremme ble løpet til øverste kanon heist på plass av en traverskran som kunne gå frem og tilbake på skinner øverst på parallellmuren inn til selve stillingen. Der ble røret heist ned på det runde dreiepunkt-pivoten. Rundt pivoten ble så bygget et skjoldhus i stål.

Ifølge den tyske kommandanten ble øvre kanon prøveskutt med seks granater. Arbeidet kunne så flyttes til søndre stilling. Her ble man nesten feredig da krigen var slutt 8. mai 1945.

Tyskerne brukte en helt ny metode for støping på Vardås. De vraket systemet med mange små betongblandemaskiner og laget i stedet et sentralt hus for betongblanding. Det stod ikke langt fra øvre kanon. Betongen kunne pumpes dit hvor det var behov. Derfor gikk arbeidet så raskt.

Den øverste kanonen hadde et kaliber på 38 cm og en maksimal skuddvidde på 42 km. Det er avstanden fra Vardås til Sarpsborg eller svenskegrensen ved Strømstad. Skulle man ha noe håp om å treffe et alliert krigsskip, måtte kanonen styres av en radar. Tyskerne installerte en radar på toppen av fjellet bak øverste stilling. Den hadde betegnelsen FuMo 214, men var ikke 100% nøyaktig.

Det er ikke bevart fotografier fra byggeperioden på Vardås. Da freden kom, ble russerne og tyskerne sendt hjem og Kystartilleriet overtok Vardås. Men lite skjedde før i 1949. Da ville franskmennene ha tilbake sine kanonløp. Nordmennene skulle som erstatning få tyske løp fra et fort i Nordmandie.

Byttet av løp skjedde under delvis dramatiske forhold sommeren 1950. Bildene er fra denne tiden. Det ene tyske løpet ble plassert i øvre kanonstilling og prøveskutt. Det oppsto trykkskader på sivile hus. I 1957 besluttet Forsvaret å nedlegge Vardås som eget fort. Bolærne var mer egnet til å sperre Oslofjorden. Alt metall, fra skjoldhus til kanonløp ble hugget opp i småbiter og solgt som prima skrapjern.

Området var fortsatt militært med adgang forbudt. Både Heimevernet og Forsvarets Fellessamband brukte Vardås. I 1993 ble store deler av området frigitt av Forsvaret og åpnet for allmennheten. I 1996 ble den første infotavlen satt opp. Den ble ødelagt av vandaler og ny tavle ble satt opp.

Den som vil se et intakt 38 cm tysk batteri, anbefales å besøke Møvik, vest for Kristiansand.

I motsetning til mange andre fort, ligger Vardås fort på en ås midt i skauen og er dermed litt i bakevja. Det er med andre ord stor sjanse for at du kan ferdes alene rundt på fortet. Det er mye større sjanse for at du får selskap på et typisk kystfort ute ved kysten.