Tangen fort

Etter jobb en dag tok jeg Moss-Horten-ferga over til Vestfold og kjørte ned til Langesund i Bamle kommune, Telemark for å besøke Tangen fort. Tangen fort er et tysk kystfort bygget under andre verdenskrig av okkupasjonsmakten. Tyskerne kalte dette fortet for Heeresküstenbatterie 984 (Hærkystbatteri 984) når det ble etablert i mars 1941, men fikk i 1943 navnet HKB 1/980 Langesund. Det norske forsvaret tok over fortet så fort krigen var over i 1945, men det var først i 1957 at navnet ble skiftet til Tangen fort.  Tangen fort ligger helt ute på Langesundtangen og var mildt sagt en forblåst plass den dagen jeg besøkte fortet. Ihvertfall når man var helt ytterst ved kanonkasemattene og kommandobunkeren. Så fort man kom seg litt inn i skogen hvor man finner alle bunkerne, var det roligere.

Når man er på Langesundtangen har man også utsikt til Langøytangen fyr som ligger på øya ved siden av. Langøytangen fyr tok jeg da selvfølgelig også noen bilder av på avstand. Det hadde selvfølgelig vært enda bedre å kommet seg over på Langøytangen, men da måtte man ha tatt ei ferge og hadde krevd både mer planlegging og ikke minst tid. Men mitt fokus var uten tvil Tangen fort denne gangen. Årsaken til at Tangen fort fanget min oppmerksomhet i utgangspunktet, var de to store kasemattene til kanonene helt ytterst på Langesundtangen. Nå står det ingen kanoner av noe slag igjen ute på Tangen fort, men det var imponerende i seg selv å se kasemattene og kommandobunkeren som også ligger plassert her ute.

Mer om Tangen fort hentet fra plansjene på fortet:

TANGEN FORT I KRIG OG FRED

Førkrigstida

I årene før 2. verdenskrig var Langesundtangen et yndet turmål. Særlig var folk fra den sørlige bydelen i Langesund, «Vaterland», flittig brukere av området. Den store arbeidsledigheten på 30-tallet ga anledning til et utstrakt dugnadsarbeide, med blant annet utbedring av stier og plassering av benker der utsikten var fin. Et sumpete område midt på Tangen ble gravd ut og omgjort til et tjern. Her ble det satt ut benker, og om vinteren ble «Tangentjenna» brukt som skøytedam.

Det var også den gangen flere atkomstmuligheter til området. Fra Steinvika i vest gikk det to stier utover halvøya, hovedstien ble kalt «Øvre Tangengate» og den nederste «Nedre Tangengate». På østsida gikk det en sti fra Furulund over Hestklova og videre til «Tangentjenna». Det ble bygget en trebro over Hesteklova på dugnad i 30-åra, og denne ble også benyttet til danseplatting i varme sommerkvelder.

Krigsårene 1940 – 1945: Innledning

Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 tok det ikke lang tid før Langesund fikk besøk. 22. april kom det tyske offiserer som ga formannskapet beskjed om at byen var okkupert, og allerede i mai 1940 kom det et tysk kompani til Langesund. De rekvirerte blant annet Langesund bad og bedehuset til innkvartering.

Virkelig fart i sakene ble det først etter det britiske raidet mot Svolvær i mars 1941. Da ga Hitler ordre om opprettelse av et «Hærkystartilleri», og det var «Hærkystbatteri Langesund» som skulle komme til å sette sitt preg på Langesundtangen. Sommeren 1941 ble halvøya beslaglagt helt nord til Skipperhuset, som var grensa mot bebyggelsen. Flere hundre norske arbeidere ble etterhvert engasjert i anleggsvirksomheten.

I Grenlandsområdet var det viktigste havner (blant annet utskipingshavn for tungtvannet fra Rjukan), veg og jernbanetilknytning til resten av landet, krigsviktig tungindustri og fjordarmer der skip kunne ligge relativt trygt. Med kanoner plassert på Oddane ved Nevlunghavn, Krikken på Skåtøy og her på Langesundtangen kunne okkupantene forsvare området mot angrep fra sjøsida.

Krigsårene 1940 – 1945: Kystfortet

Utbyggingen ble gjennomført i flere faser, fra en foreløpig «hastverksplassering» av kanonene gjennom gradvise forbedringer frem til det utbygde kystfortet. Ved krigens slutt inneholdt fortet beskyttede kanonstillinger, luftvernstillinger, store lyskastere og stillinger for nærforsvar mot angrep fra land- eller sjøsida. I bunkere, fjellhaller og bygninger på overflata var det plass til alt fra granater til medisiner, drikkevann og mat. Området var også beskyttet av piggtråd, flammekastere og minefelter, det lå over 1.000 miner på Tangen. Alt ble bundet sammen av et nett av veier, stier og løpegraver. «Tangentjenna» ble drenert og fylt igjen. Det var på det meste ca 200 soldater på fortet.

Hovedskytset på fortet var 4 stk 10,5 cm erobrede franske feltkanoner, i tillegg var det blant annet et par 20 mm tyske luftvernkanoner. Veien på østsida ble bygget for å få fram materiell til forbedring av kanonstillingene i 1943-44. Vindelbrua ble bygget i 1942. Tyskerne anla også stillinger utenfor dagens fortsområde, som en sikring mot å bli angrepet «i ryggen».

Fortet kom aldri i kamp mot sjøstridskrefter, men det ble ved flere anledninger skutt mot allierte fly. Nyttårsaften 1943/44 angrep flyene fangeskipet «Donau» på Helgeroa-fjorden, og 11. april 1944 ble det skutt mot fly som skulle angripe tyske fartøyer ved Porsgrunn Verksted. Siste gang fortet åpnet ild var 21. april 1945, da et engelsk fly med våpen til Milorg ble beskutt fra Tangen og Rakke. Flyet styrtet i Brunlanes. 2 mann omkom, mens 6 ble reddet over til Sverige av Milorg i Vestfold. Etter krigen ble det laget en norsk film – «Nødlandingen» – om hendelsen.

Det skjedde også uhell under anleggsperioden, i 1942 ble to norske arbeidere drept i sprengningsulykker. I desember 1943 brant kjøkken- og spisebrakka ned, og en tysk kokk brant inne.

Langesund hadde en aktiv motstandsbevegelse, den militære delen av Hjemmestyrkene (HS) tilhørte D 17 (distrikt 17) i Milorg. Tyskerne brukte Langesunds Mekaniske Verksted til kopiering av tegninger over anleggene, og Milorg fikk tatt en ekstra kopi som ble smuglet ut. En slik handling kunne i værste fall medført dødsstraff. Da tyskerne slo til mot Milorg i februar 1945 måtte kontakten på verkstedet flykte til Sverige, mens Milorg-ledelsen ble tatt og torturert, men overlevde. En norske dobbeltangent drev etterretning under dekke av å være nazist, og tyskerne ble meget forbauset da han so fram i maidagene 1945.

8. mai 1945 var Norge igjen et fritt land, og 12. mai ble Langesundtangen overtatt av hjemmestyrkene. Presis kl 12.00 ble det norske flagget heist i en av de store furuene ytterst på platået. De fleste tyskerne ble overført til leirer andre steder, mens noen ble satt til å fjerne miner og piggtrådsperringer. En tid huset fortet arresterte medlemmer av Quislings parti Nasjonal Samling. I august overtok Kystartilleriet anlegget, og  november 1945 ble området nord for Hesteklova frigitt. Kystfortet forøvrig ble foreløpig «pakket ned», med en oppsynsmann til å passe på.

Tjeneste i fredstid: 1946-1996

Fra 1. januar 1946 ble Forsvaret «satt på fredsfot». Samtidig ble Heimevernet (HV) opprettet som vår fjerde forsvarsgren. Kystartilleriet trengte tid til å bygge opp sine styrker, og det ble bestemt at fortet på Langesundtangen foreløpig skulle få staus som «HV-batteri» under Kystartilleriet og brukes til øvingsområde for HV. I ti år, fra 1948/49 til 1958/59, var det derfor i praksis Heimevernet som rådde grunnen til Langesundtangen, som i 1957 fikk endret det offisielle navnet til Tangen fort.

I 1957 ble det bestemt at Kystartilleriets materiell og anlegg skulle standardiseres og moderniseres. Tangen fort var et av de første anleggene som ble bygget om, fra juni 1958 til -59. Både hovedkanoner, luftvernskyts og sikteutstyr ble skiftet ut. Kystartilleriet overtok igjen som hovedbruker av fortet, mens Heimevernet nå fikk ansvaret for vakthold og nærforsvar.

På begynnelsen av 80-tallet var det igjen tid for modernisering, nå ble luftvernskytset og lyskasterne skiftet ut, og fortet fikk et moderne ildledningssystem.

I 1992/93 ble det endelig besluttet at de fleste fortene og batteriene med tidligere tysk materiell skulle nedlegges. Den formelle nedleggelsen av Tangen fort skjedde i 1996, etter at fortet hadde tjent det norske kystforsvaret i over 50 år.

Tangen og Forsvaret i framtida

Etter nedleggelsen av Tangen fort er alle våpen fjernet, men fortsatt har Tangen strategisk betydning. Forsvaret satser nå på ny teknologi – i første omgang såkalte lette missilavdelinger, med mobile rakettsystemer som kan fraktes raskt rundt i skjærgården. På egnede steder skyter man så fra land mot sjømål. Tangen har slik sett fortsatt en gunstig beliggenhet, derfor vil Forsvaret forsatt komme til å trene på Tangen.

Satsingen på mobile skyts er en del av en samlet strategi for det framtidige kystforsvaret i Norge. På lengre sikt er det meningen å ta i bruk både de lette missilbatteriene og tyngre raketter som plasseres ulike steder inne i landet. En rekke av landets kystfort blir derfor nedlagt, men noen vil være igjen, og det er også bygget nye, moderne fort i Nord-Norge.

Men alt er ikke borte ?

Selv om kanoner og bygninger er fjernet, er det mye tilbake på Tangen som kan fortelle om tida som var. Kanonstillingene og kommandoplass ligger fortsatt ut mot havet, bunkere og løpegraver er fortsatt synlige. Sammen danner disse det som på fint kalles et «fortifikatorisk kulturlandskap» – sporene etter et festningsanlegg. Og fortsatt vil mange huske både krigstida og etterkrigstida på Tangen.

Oddane fort i Vestfold er overatt av Forsvarsmuseet og representerer i dag etterkrigsfortene av Tangens type. Siden dette fortet er i bruk til HV-leir, er det ikke adgang for publikum. Det er til gjengjeld både Kystartillerimuseet på Oscarsborg og på Marinemuseet i Horten. I Horten er det blant annet mulig å se den ene av de 10,5 cm kanonene som stod på Tangen (kanon 3). For den som ønsker å lære mer om denne delen av vår forsvarshistorie kan det derfor være en god ide med et museumsbesøk.

KOMMANDOPLASS (KO)

Fortskommandoplassen var kystfortets operasjonsrom og sentralt for virksomheten. Herfra ledet fortssjefen fortet i kamp. Den nåværende kommandoplassen ble sannsynligvis etablert under ombyggingen av fortet i 1943/44.

En effektiv ledelse av et kystfort i en beredskaps- eller kampsituasjon forutsetter tilgang til alle nødvendige opplysninger om fiendtlige og egne styrker mv. Samband med enhetene både på og utenfor fortet er livsviktig. I årene 1948-80 var kommandoplass som regel utrustet med følgende utstyr:

Inn- og utgående telefon- og radiosamband

Utad var det samband til overordnet (regional) sjøforsvarsenhet, innad blant annet til sjefene for kanonbatteriet, luftvernet og nærforsvaret.

Sjøplott, landkart og nærforsvarskart

Sjøplottet besto av et sjøkart med en gjennomsiktig plate over til å markere på. Landkartet var et tilsvarende oversiktskart for landområdene, mens nærforsvarskartet var et detaljert kart over fortet og stillingene der. Samlet ga de ulike plottene vaktsjefen nødvendig oversikt for å kunne gi sine ordrer.

Statustavler

På veggene var det hengt opp tavler hvor alle ordrer om beredskapsgrad for de ulike ledd ble ført inn og ajourført til enhver tid.

Varslingsradaer og alarmanlegg

Varslingsradaren ga oversikt over virksomheten på sjøen ut til en avstand på 55-75 km. På et enkelt alarmanlegg kunne man gi signal for «fortsalarm», «flyalarm» og «faren over».

Vaktjournal, signallogg og vaktur

I journalten ble det ført inn hvem som var på vakt og vaktsjef, samt viktige hendelser, ordrer o.l. I loggen ble alle inn- og utgående radiomeldinger midlertidig arkivet i ett døgn. Alle ur på fortet ble stilt etter vakturet, slik at alle tidsangivelser ble like og nøyaktige.

Nødstrømaggregat

For å sikre strømforsyningen ved strømbrudd var fortet utstyrt med et dieseldrevet aggregat.

Moderniseringen i 1980

Rundt 1980 fikk man ny innredning av kystfortenes operasjonsrom og radiorom og bedre sambandsmidler. Tangen fort, som var et av 7 såkalte «flankefort» i Ytre Oslofjord, fikk noe enklere utstyr enn hovedfortene.

Generelt betød moderniseringen en oppgradering av det utstyret som er nevnt, ikke minst ble plotteutstyret bedre. Fortsjefen/vaktsjefen og nærforsvar/luftvernsjefen fikk nå en egen operasjonspukt med god oversikt og kort avstand til alt sentralt utstyr.

Ildledningssystemet

Fram til 1980 var det ikke noe egentlig ildledningssystem på fortet, det viktigste instrumentet i kommandoplass var en Ottway avstandsmåler. Denne ble brukt sammen med siktemidlene på kanonene. I 1980 fikk man så ildledningssystemet G, også kalt BODIL (Bestrykningsbatterier Optisk Digital Ildledning).

Det optiske systemet var basert på en ombygget extysk peilesøyle og en laser avstandsmåler, som sammen med digitale regnemaskiner utgjorde ildledningssentralen i operasjonsrommet. Måling og beregning av data ble så overført til kanonene for individuelle korreksjoner før avfyring. Rundt 1990 ble systemet vesentlig oppgradert med infrarødt (IR) – kamera og DORIS-anlegg (Digital Optisk Reserve Ildlednings System).

LYSKASTERNE PÅ TANGEN

Plassering av lyskasterne

Under og etter krigen var det flere lyskastere på Tangen. Det var blant annet en standplass ute på vestsida av halvøya, sannsynligvis til støtte for luftvernkanoner som var plassert sørvest for Hesteklova. Den gamle stillingen som synes best i dag lå nord for kanon 3, her lå det fortsatt skinner i terrenget da fortet ble nedlagt. Denne plasseringen var primært til støtte for hovedskytset på fortet.

De nye lyskasterne som kom i forbindelse med moderniseringen i 1980 ble plassert i støpte stillinger nede på klippene i sør og sørøst. Disse små «husene» står fortsatt i terrenget i dag og vil bli stående slik.

Tysk 150 cm lyskaster

Denne over 2 tonn tunge lyskasteren var konstruert for bruk mot sjø- og luftmål. Som strømkilde hadde den et spesialkonstruert, mobilt aggregat bestående av en bensinmotor og generatorer. Når man skulle flytte på lyskasteren, ble den hengt opp i en spesialtilhenger som også ble brukt til 88 mm luftvernkanoner. Aggregatet ble transportet på samme måte.

Lyskasterne hadde en formiddabel rekkevidde; vertikablt var den 12.000 – 15.000 meter avhengig av forholdene, horisontalt ca 8.000 meter. Styring og innretting av lyskasteren kunne gjøres av en mann.

Tysk 60 cm lyskaster

Denne omlag 600 kilo tunge lyskasteren var også konstruert for bruk mot både sjø- og luftmål. Som strømkilde hadde den et noe mindre aggregat bestående av en fast sammenkoblet bensinmotor og generator. Lyskasteren ble forflyttet i en lettere spesialtilhenger som også ble brukt til 20 mm luftvernkanoner.

Lyskasteren hadde en rekkevidde på omlag 7.000 meter vertikalt og 4.000 meter horisontalt. Styring og innretting kunne også her gjøres av en mann.

Amerikansk lyskaster (M/76)

Ved moderniseringen i 1980 ble det tatt i bruk et lyskastersystem – M/76 – basert på en amerikansk-produsert 25 tommers lyskaster.

Disse lette lyskasterne kunne brukes på avstander ut til ca 5.000 meter. De ble brukt til måloppdagelse og målidentifikasjon, samt til innretting av kanonene.

Lyskasterne kunne brukes både stasjonært (1-manns betjening) og mobilt (2 mann). Lyskasteren var beregnet for fjernkontroll, men den kunne også styres manuelt fra standplass.

Kraftforsyningen var et 24 volts batteri, som enten ble ladet via strømnettet, eller ved mobilt bruk, av et bensindrevet aggregat.

På Tangen ble det montert 2 lyskastere stasjonært, og disse ble fjernstyrt fra Kommandoplass.

Lyskasterstillingene var bygget i armert betong med 4 nedfellbare luker i lysretningen. Den østlige stillingen fungerte også som kystmeldestasjon.

Da det i 1989/90 ble montert infrarødt kamera på ildledningssystemet BODIL – («Bestykningsbatterier Optisk Digital Ildledning»), ble lyskasterne gjort omverflødige som hjelpemiddel for kanonene. De ble likevel stående til fortet ble nedlagt.

Etter å ha sett på bilder som andre har tatt fra Tangen fort (fra Fjordline sin ferge), er det to MG-stillinger som jeg ikke tok bilder av under mitt besøk på Tangen fort. Når man ikke nødvendigvis vet hvor mye man skal finne av de forskjellige tingene, så vet man heller aldri når man har funnet alt. Uten at det er livsviktig for min del å finne alt. Men jeg synes det er veldig ok å finne det vesentlige, spesielt kanonstillingene. Tangen fort er uten tvil et fort jeg kunne tenke meg å besøke på nytt, og kanskje få tid og anledning til å gå over enda mer av området for å få med meg enda mer. Deriblant de MG-stillingene jeg ikke fikk tatt bilder av (selv om de er like den stillingen jeg tok bilder av) og restene etter lyskasterstillingene.

Mens jeg drev og tok bilder av en stilling øst på fortet og tok litt bilder av Langøytangen fyr, dukket også Fjordline sin båt M/S Bergensfjord opp. Jeg benyttet selvfølgelig da anledningen til å ta noen bilder av den mens den passerte også. Mens jeg satt og tok litt bilder av Langøytangen fort, dukka det opp et par småjenter som var på tur med foreldrene sine. De lurte på om jeg var fra «menigheten». «Nei», sa jeg. Så la jeg merke til at hu ene titta på hendene mine og lurte på om jeg var gift. «Nei, det er jeg ikke» svarer jeg. «Men du er jo ganske tynn, jeg synes ihvertfall at du er ganske tynn» sier jenta veslevoksent. Jeg klarer ikke å dy meg, for jeg er alt annet enn tynn, og det ser jo til og med hu, men hadde kanskje blitt opplært til å ikke si at noen er tykke, men da er det ikke særlig «smart» å si at noen er tynne ihvertfall. Det glapp ihvertfall ganske spontant ut av meg: «Da må du få sjekke øya dine!» Jeg mener det var en «teit» ting til denne jenta fikk seg til å si, men må innrømme at det har gått i glemmeboka, det er tross alt snart 2 måneder siden.

Det er forøvrig ikke noe problem å finne frem til Tangen fort, men man må parkere et lite stykke unna for så og gå inn på området. Det er noen få merkede parkeringsplasser før man kommer til vindebrua over Hesteklova. Og uansett hvilken vei man velger å gå, så tror jeg at man ender opp ytterst på Langesundtangen ved kommandobunkeren og de to store kasemattene som rommet de 10,5 cm franske K332-kanonene. Underveis snubler man mer eller mindre over bunkere, grunnmurer, skytestillinger, kanonstillinger, MG-stillinger og luftvernstillinger. Jeg må innrømme at mitt første besøk nok var litt «famlende i blinde» på fortsområdet, siden jeg ikke visste hvor ting befant seg. Men det blir lettere neste gang jeg kommer til Langesundtangen tenker jeg!

Men neste gang håper jeg på litt mindre vind. Så lenge man var «inni skauen» så var det ikke noe problem, men så fort man kom ut ytterst på Langesundtangen var det en forferdelig vind. Jeg hadde en caps på hodet som jeg tredde godt ned på mitt tjukke hode, men allikevel så klarte vinden å ta tak i capsen og den fløy avgårde. Det blåste jo heldigvis inn mot land, så den fløy ikke til sjøs. I tillegg står jo alt og svaier i vinden når det blåser så kraftig. Det var tidvis problematisk å stå rolig når jeg skulle ta bildene mine. Men ellers må jeg si meg veldig fornøyd med været! Pent vær med litt skyer og drama på himmelen, helt topp!