Austrått fort på Ørlandet

Torsdag hadde jeg satt av til Ørlandet på Fosen-halvøya i Trøndelag. Det er tre muligheter å komme seg dit, å ta ferge fra Agdenes til Brekstad, ta ferge fra Flakk til Rørvik eller kjøre helt rundt. Sistnevnte var aldri noe tema, men det hadde kanskje vært interessant å ta den turen en gang, via Stjørdal, Levanger, Verdal og Steinkjer. Jeg for min del valgte ferga fra Agdenes til Brekstad, da jeg hadde planer for hjemturen på de kanter. Første og viktigste stopp på Ørlandet var naturlig nok Austrått fort. Austrått fort var nok også det aller viktigste og interessante jeg hadde planlagt å besøke mens jeg var på ferie en uke i Trondheim. Derfor var det også naturlig å velge den dagen med aller best vær til denne turen. Dette var en tur som på ingen måte en gang måtte være i nærheten av å gå i vasken. Såpass viktig var var det å se Austrått fort for meg og min militærhistoriske nerding.

Åpningstidene og muligene for omvisning på Austrått fort var mellom 11.00 og 16.00 hver eneste dag mellom 22. juni og 16. august i år. De to siste helgene i august var kun muligheter på lørdag og søndag. Resten av året må kan omvisning bestilles. Jeg var på tur til Trondheim den siste uka i juni/første uka i juli, så det var overhodet ikke noe problem å komme seg på en omvisning. Det viktigste var å sørge for  være på plass innen kl 16.00, siden siste omvisning startet kl 16.00. Jeg var på plass på Austrått fort litt før kl 14, så jeg peilet raskt inn på å få med meg omvisningen kl 14.00. Jeg møtte opp i informasjonsbygningen og betalte for omvisning. Det jeg ikke visste, var at det bare var jeg som ønsket å være med på omvisningen kl 14.00. Det som jeg syntes var litt merkelig, var at jeg ankom Austrått fort samtidig med en gruppe med tyskere som hadde vært med ferga samtidig med meg. Men de hadde visst planer om en omvisning senere, med mindre det var en bløff selvfølgelig.

Det hører også med at jeg var den første som hadde møtt opp og ville være med på en omvisning denne dagen. Ifølge guiden varierte det litt fra dag til dag, men denne dagen hadde vært veldig stille og rolig, siden det ikke hadde møtt opp noen til omvisning kl 11, 12 eller 13. Det ble derfor en veldig eksklusiv omvisning med meg og guiden på Austrått for denne strålenden dagen i Trøndelag! Fordelen er uten tvil at det ikke vil vrimle folk overalt og gjøre det dertil vanskelig å ta bilder. Vi kunne også bruke litt mer tid til å ta bilder, uten at andre følte at de ble forstyrret av dette. Men før jeg går inn på omvisningen på Austrått fort, vil jeg presentere litt informasjon om Austrått fort fra wikipedia:

Austrått fort er et kystfort i Ørland i Sør-Trøndelag. Fortet ble bygget av tyske okkupasjonsstyrker under andre verdenskrig. Kanonbatteriet på Ørlandet består av et av trippeltårnene fra den tyske slagkrysseren "Gneisenau". Dette er i dag det eneste gjenværende trippeltårn av sitt slag i verden.

Sammen med Møvik fort og Trondenes fort var Austrått blant de største batteriene som ble etablert langs Atlanterhavsvollen, den tyske forsvarslinjen mot havet.

Anlegget ligger nær Austråttborgen, og er omgitt av Austråttlunden landskapsvernområde i vest, nord og nordøst.

Fra Gneisenau

Kanontårnet på Lundahaugen var opprinnelig det aktre, C-tårnet, på "Gneisenau". Sammen med de tilsvarende A- og B-tårn var dette hovedartilleriet ombord. "Gneisenau" ble 26/27. februar 1942 bombet av britiske bombefly mens det lå i flytedokk i Kiel. Gnister fra en av bombene antente kruttmagasinet for A-tårnet. Dette førte til at hele kruttforrådet brant opp under en heftig brann. Trykket under dekk ble så stort at A-tårnet ble løftet i sin barbette. For egen maskin gikk "Gneisenau" til Gotenhafen hvor det allerede var planer om ombygging til 38cm artilleri, men i juni 1942 ble ombyggingen skrinlagt. I krigens sluttfase ble "Gneisenau" senket for å blokkere innseilingen til Gotenhafen.

Skytset ombord ble demontert og satt opp forskjellige steder på land. A-tårnet ble satt opp som enkeltkanoner i den tyske "Atlanterhavsvollen" ved Hoek van Holland ved utløpet av seilingsleden til Rotterdam. B-tårnet ble montert i et fjellanlegg på Fjell festning på Sotra, vest for Bergen. C-tårnet ble montert på Lundahaugen ved Austrått. Av disse tre er det bare Austrått som er bevart.

Konstruksjonsarbeidet

Tårnet består av tre kanoner, og hvert kanonløp veier over 50 tonn. Stålplatene i kuppelen over bakken er 25 centimeter tykke. Kanontårnet veier over 800 tonn totalt; det er dreibart slik at kanonene kan bevege seg sidelengs, og det går 15 meter og 5 etasjer ned i fjellet.

Et omfattende bygningsarbeid ble gjennomført for å få kanontårnet på plass på Lundahaugen. Det ble sprengt ut sjakter i fjellet og rundt sjakten for tårnet ble det støpt rom for ammunisjonslagre, en kraftstasjon og for drivstoff- og vanntanker. I det samme området ble også forlegningsrom for hele tårnbesetningen bygget. Til disse fjellanleggene hadde man egne innganger i fjellet under tårnet. Et større ventilasjonsanlegg ga luft til forlegningen og til dieselmotorene i maskinstasjonen. Som arbeidskraft ble det brukt 3-400 jugoslaviske partisaner/krigsfanger. Totalt var ca. 640 jugoslaver innom Austrått i løpet av krigen. Disse var forlagt i Austråttleiren, en kummerlig fangeleir som lå på sletten øst for tårnet, langs vegen til Austråttborgen. Slavearbeiderne fikk hard behandling og mange ble drept under arbeidet. For transport av materiell fra Tyskland til Austrått, skal det ha bli brukt danske jernbaneferger som la til i Jektvika.

Bestykning og tilleggsinstallasjoner

Hovedbestykning

Produsent    Krupp
Produksjonsår    1934
Antall kanonrør    3
Kaliber    28,3 cm
Rekkevidde    42 600 m
Skuddtakt    3 salver pr min
Utgangshastighet    890 m/s
Sideretning    360°
Høyderetning    +40° til -8°
Tårnets lengde    21,72 m
Kanonens lengde    15,42 m
Vekt, kanonrør u/mekanisme    53 200 kg
Vekt, sprenggranat    315 kg
Vekt, pansergranat    330 kg

Panservern

1 x 4,7 cm stasjonær Skoda panservernkanon

Luftvern

3 x 40 mm Bofors
6 x 20 mm Flak

Operativ bruk

Austrått fort hadde benevnelsen MKB Örlandet og var en del av Gruppe Örland 507 (MKB 4/MAA 507). Kommandosentralen lå på Lerberen (S446) der avstand og peiling ble utført, samt utregning av skytedata. Disse data ble overført elektronisk til kanontårnet på Lundahaugen. Kommandosentralen hadde også telefonisk kontakt med de andre installasjonene på Hovde, Hoøya (HKB 18/975), Storfosna (HKB 19/975) og Tarva (MKB1/507 Husöen).

Tårnet ble bemannet av 10 offiserer/befal og 107 menige. Kommandoplassen på Lerberen hadde en bemanning på ca. 30 mann. I tillegg kom besetning til øvrig skyts på stedet, en mindre nærforsvarsstyrke og administrativt personell.

Tårnet var klar til bruk i 1943 og ble prøveskutt i august samme år. Kystfortet kom aldri i kamp.

Etterbruk

Etter krigen ble batteriet prøveskutt 2. oktober 1945, da med tysk besetning og norske og engelske observatører. På sensommeren 1948 ble det prøveskutt med 8,8 cm indrekanoner. Fullkaliberskytning ble gjennomført i 1953.[2] I 1945 ble batteriet underlagt kystartilleribrigade Trøndelag og senere benevnt Agdenes festning.

Batteriet var en del av kystartilleriet frem til det ble nedlagt i 1968, men ble vedlikeholdt frem til 1977.[2] I 1990 stilte Forsvarsdepartementet med 1,1 millioner kroner til restaurering av fortet.

Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Anlegget er åpent for turister sommerstid, med guidede omvisninger. Omvisninger utenfor sesongen kan bestilles hos Ørland kommune.

Omvisningen startet på bakkenivå ved trippelkanonen fra «Gneisenau». Trippelkanonen med en kaliber på 28 cm er uten tvil et imponerende syn, og ikke minst et unikt syn! 38 cm SKC/34 kanonen på Møvik fort er større og grovere kaliber, men se for deg en SKC/34 kanon med tre 28 cm kanonløp? Det er noe jeg rett og slett bare mått får med meg når jeg var i Trondheim. Og ikke minst en av hovedgrunnene til at jeg ville til nettopp Trondheim! Tyskerne kalte forøvrig Austrått fort for MKB 4/507 Örlandet. MAA 507 Örlandet bestod av flere anlegg på Ørlandet, men det er bare MKB 4/507 Örlandet på Lundahaugen jeg har besøkt. Kommandosentralen lå et par kilometer unna på Lerberen. Selve kommandobunkeren er av typen Regelbau S446. S446 var en kommandobunker i to etasjer og var en av de største Regelbau-bunkere som fantes.

S446 var en kommandobunker tilhørende Kriegsmarines Regelbau-system og huset plotte- og kommandorom og en 10-meter bred avstandsmåler, som kunne finne retning og avstand til mål. Fra denne bunkeren ble kystartilleri dirigert og en kunne her hente inn data fra eksterne sensorer, dersom en selv ikke hadde visuell kontakt med målet. Bunkeren var ikke særlig utbredt. Den ble helst bygget hvor det fantes store kanoner med lang rekkevidde. I Norge er den bygget to steder, på Fjell festning og Austrått fort, som begge var ustyrt med et kanontårn fra slagskipet «Gneisenau». Utenfor Norge finnes den også kun to steder, i Corvee og Seydlitz, begge i Frankrike. En var planlagt bygget ved Schelde i Belgia, men denne ble aldri ferdig. Det er derfor ikke noen tvil om at det er en uhyre sjelden kommandobunker vi her snakker om som lå på Lerberen, tilknyttet MKB 4/507 Örlandet. Noe sier meg at jeg burde prøve å få til et besøk her ved en anledning!

På vei opp til der selve trippeltårnet fra «Gneisenau» står, hadde jeg selvfølgelig fått med meg antitank-sperringene som er satt opp på fortet, en R622 mannskapsbunker og ikke minst en R631 bunker for panservernkanon. Inne i denne bunkeren står det en 4,7 cm Skoda panservernkanon. Selv om jeg i ettertid har sett bilder av denne panservernkanonen, var ikke dette en del av omvisningen på Austrått fort dessverre. Mulig man må be om dette ekstra, eller kanskje det bare er for spesielt utvalgte? Det er uansett litt lettere å be om noe ekstra hvis man vet litt om hva man kan be om på forhånd. Så det er kanskje et godt tips til andre som skal på omvisning på Austrått fort? Sjekke muligheten for å få tatt en titt inne i R631 bunkeren for panservernkanon også! Mulig dette er umulig med en større gruppe, men hvis man er alene slik som jeg var, så hadde det sikkert ikke vært en umulighet å få til. Må prøve å få til noe slikt neste gang.

Arbeidet med montering av kanonen på land startet våren 1942, og den ble satt opp som på skipet: Med maskinrom, ammunisjonslager, forlegning, rom for matlaging og bespisning og vann- og drivstofftanker under tårnet, alt sammen sprengt fem etasjer ned i fjellet. Første prøveskyting ble foretatt i september 1943. Etter runden oppe ved trippel 28 cm SKC/34-kanonen gikk turen ned  på «baksiden» av anlegget der inngangen til fjellanlegget ligger. Dette området er avlåst og ikke mulig å komme til uten at man er med på en omvisning. Så selv om det uansett ikke hadde vært mulig å komme inn i selve fjellanlegget, prøver de å holde den vanlige turist borte fra dette området.

Det gjør det enklere å holde det pent og unngå hærverk og annen type vandalisme selvfølgelig. Og det koster tross alt ikke så mye å bli med på en organisert omvisning. Da får man også mulighet til å komme inn i selve fjellanlegget! Men først måtte jeg ta noen bilder utenfor, blant annet av den amerikanske militærlastebilen som står på området og en 15 cm Skoda kanon. Denne kanonen har blitt brukt i det norske kystartilleriet og var plassert i Hasselvika i Trondheimsfjorden. Slagskipet «Gneisenau» hadde 12 tilsvarende kanoner ombord. 8 stykk i dobbeltårn og 4 stykk i enkelttårn.

Til venstre ligger inngangen til kanontårnet og mannskapsforlegningen. De mange ventilasjonsåpningene som kan sees er utløp for blant annet eksos fra motorer og luft fra lufteanlegget i fjellanlegget. Til høyre ligger inngangen til ammuniasjonstunellen. Den består av syv stoller (fjelltunneller) med en sentral transportstoll. Ammunisjonen ble fraktet til kanonene på traller som gikk på skinner nedstøpt i gulvet. Ammunisjonstunnelen huser i dag museet til Fosen Krigshistoriske Samlinger.  Mellom inngangene har det opprinnelig stått en totempåle som ble skåret ut av kanonmannskapet i 1944. Den viser blant annet scener fra dagliglivet til en soldat på Austrått. Men totempålen var dessverre fjernet på det tidspunktet jeg var på Austrått fort. Jeg har derimot funnet ut at den ble fjernet fra den opprinnelige plassen for å bli reddet fra å råtne i stykker. Den har nå blitt reist og er mulig å se i monteringshallen (bygning 3) på vei opp til Austrått fort.

Austråttkanonen, kanontårnet og hele fjellanlegget er et utrolig imponerende byggverk! Hvert av kanonløpene veier 50 tonn og hele konstruksjonen går fem etasjer ned i fjellet og veier nærmere 800 tonn. Granatene hadde en vekt på 330 kilo og hadde en maksimal rekkevidde på 42.600 meter. Til å beskytte innløpet til Trondheimsfjorden  bygget tyskerne flere kystfort i området, blant annet på Hovde, Hoøya, Storfosna, Agdenes og Tarva. Disse kom i tillegg til de allerede eksisterende kystfortene nordmennene hadde etalbert i området fra før. Austrått fort ble overtatt av det norske forsvaret etter andre verdenskrig og var operativt frem til 1968. På 1970-tallet var anlegget forfalt, og fra 1979 ble deler av anlegget rehabilitert, et arbeids som ble intensivert på 1990-tallet.

Austrått fort er en del av Atlanterhavsvollen, den tyske okkupasjonsmaktens forsvarslinje langs kysten av Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark og Norge. De tre kystfortene Austrått fort, Møvik fort i Kristiansand og Trondenes fort i Harstad er definert som nasjonale festningsverk og er en del av Atlanterhavsvollen. Fortene har stor nasjonal og europeisk verdi blant annet fordi de har noen av de større kanonene som ble brukt under krigen bevart i sine stillinger. Anleggene har stor kulturhistorisk verdi som del av norsk militærhistorie, både krigshistorien og etterkrigstiden. Fortene er en kilde til opplevelse av okkupasjonen i Norge, den tyske utbyggingen og hvilke følger denne fikk for den norske befolkningen og krigsfanger fra andre land.

På vei inn i fjellanlegget på Austrått ført er det første som møter meg jernbaneskinnene som er støpt ned i gulvet. En arbeidsbenk og en rekke panserdører. For ikke å snakke om et skyteskår. Inne i et av rommene er det et vannbasseng. Ment til drikkevann antar jeg. Jeg prøvde å stikke hodet inn i alle rom som er og se om det var noe interessant. Et av rommene fungerer nok som et lagerrom i dag, hvor man ser en mix av gammelt og nytt. Men legg merke til de originale panelene på veggene! Jeg finner også en metall dreiebenk på høyre side på vei innover i gangen. Dette gir meg gode minner til min morfar og den tiden jeg tilbragte ute i skjulet mens han stod og jobbet. Morfar dreide primært i tre, og noe av det han lagte mest av var rokker for å spinne ull. Disse var riktignok ment til å ha til pynt og ikke til praktisk bruk.

Når vi kommer frem til maskinrommet er det virkelig mye å se på og ta bilder av! Her er det motiver på hver eneste kvadratmeter av rommet! Jeg tar en masse bilder, eksperimenterer litt både med og uten blitz, indirekte og direkte lys. En mix av indirekte og direkte lys fungerer ofte best. Men ofte er det aller best å ikke bruke blitz, bare bruke det lyset som er tilstedet i rommet. Det gir en mer autentisk stemning, slik som man opplever det når man er der. Men det betyr ofte at man må skru ISO-verdien ganske høyt opp. Men det er jo også litt av sjarmen. Men andre ganger er den aller beste løsningen å tilsette litt lys med blitz. I et naborom er det gule drivstofftanker på rekke og rad for å holde maskineriet i maskinrommet i gang!

I et av rommene ser du en rund sjakt/luke i taket, dette er for å frakte granater mellom etasjene i fjellanlegget! I noen av mannskapsrommene (du ser festene til sengene på veggene) brukes til å stille ut diverse instrumenter, maskiner, kikkerter og andre ting som ble brukt på fortet. Mens andre rom ikke inneholder så mye enda. Men de jobber med å fylle dem opp med enda mer interessant å se på. I noen av mannskapsrommene henger sengene ned langs veggen rustne etter tidens tann, mens i andre rom ser vi sengene slik de var under bruk i en litt mer oppusset tilstand, malt blå. Det er ikke noen tvil om at de har mer enn nok senger på lur, se den store stabelen med rustne senger i et av rommene! Forøvrig utrolig fascinernede å se badene med «lang lang rekke vask» med to dusjhoder i taket. Det var også flere båser med toaletter, av litt forskjellig fabrikat og årgang.

Men det er når vi begynner å gå oppover i etasjene at det virkelig begynner å bli interessant! Mens det i resten av fjellanlegget er teglstein på veggene, er det i selve kanontårnet panserbetong og ikke minst består selve kanontårnet av utrolig mye stål. Hele tårnet dreies rundt sammen med selve kanonen, slik at alt er på rett plass oppover i etasjene under transport/levering av granater. Det var utrolig mye å se på og ta bilder av i kanontårnet. Og jeg må innrømme at jeg sliter litt med å skille etasjene fra hverandre. Men trappa opp til nest høyeste nivå var utrolig trang. Jeg måtte sende både kameraet og fotobaggen hver for seg opp til guiden som allerede hadde klatret en etasje opp. Slik at jeg kunne komme opp selv. Og det var ikke mye å gå på før det virkelig hadde blitt problemer.

Her var det også ekstremt mye å se på, sjekk ut veggen med alle de kranene for å styre alt sammen! Dette kunne jo vært en hvilken som helst ubåt.  Men heldgivis må jeg si, så hadde de under restaureringen og klargjøringen av kanontårnet og fjellanlegget for omvisninger bygget en trapp opp til den øverste etasjen hvor selve kanonene var plassert. Denne går opp i bakkant av kanonene, plassen som kanoneen normalt sett hadde beveget seg når man hevet og senket kanonløpet. Jeg hadde overhodet ikke hatt sjangs til å komme opp den opprinnelig trappa som tyskerne brukte under krigen. Den var så ekstremt trang at selv guiden hadde problemer med å komme seg opp. Men takket være den nye trappa var det ingen problemer med å komme seg opp til det øverste nivået i kanontårnet. Selv med fotoryggsekken på ryggen.

Da har jeg kommet opp til det aller helligste i trippel 28 cm SKC/34-kanone fra «Gneisenau» på Austrått fort. Og her kan man mildt sagt gå seg vill i fotomotiver. Jeg gikk rundt og tok en masse bilder, og på et tidspunkt må jeg innrømme at jeg mistet oversikten over hva jeg hadde tatt bilder av og ikke. Og jeg tror at jeg tok bilde av enkelte ting to ganger. Men hva spiller vel det for noen rolle, det er bedre å ha med seg litt mer bilder enn nødvendig hjem fra denne turen, enn å ikke få tatt alle de bildene man ønsker. Jeg må også si at de har gjort en utrolig jobb med å restaurerere og sette i stand kanontårnet og hele fjellanlegget for den saks skyld! Det er en fryd å se dette skinne fra sin aller beste side! Det ligger også granater klare til to av de tre kanonene, det er såvidt jeg kan huske bare kanonen til venstre som det ikke ligger en granat klar til.

Siden dette var den peneste dagen i Trondheim denne uka, så begynte det virkelig å bli varmt inne i selve kanontårnet. Sola stekte på panserstålet som trippelkanonen er dekket med og det blir rene bakerovnen. Og siden det ikke var noen spesielt varm sommer vi hadde på det tidspunktet i Trondheim, tross alt, så tør jeg ikke tenke på hvor varmt det blir inne i kanontårnet når det virkelig er varmt om sommeren! Og jeg må si at det var en lettelse at man slapp å gå den samme veien tilbake igjen for å komme ut igjen. Spesielt den trange trappa opp til det nest øverste nivået. På baksiden av kanonen er det nemlig montert en dør, denne eksisterte ikke den gangen kanontårnet var ombord på «Gneisenau», men ble montert når kanontårnet ble landmontert på Austrått fort. Og den fungerer som en utrolig genial «snarvei» ut i friluft når man er ferdig med omvisningen i kanontårnet og fjellanlegget på Austrått fort!

En omvisning som normalt sett tar 45-50 minutter med litt interesserte tilhørere, mens med mest barnefamilier på omvisning er visst runden fort unnagjort på en 30-35 minutter. Vi derimot brukte 1 time og 15 minutter på denne runden. Jeg tipper at guiden syntes det var gøy å ha med seg en som var langt over pari interessert i å se på, ta bilder og snakke om fortet, fjellanlegget, kanontårnet og ikke minst selve trippelkanonen! Han regnet vel heller ikke med at det kom til å dukke opp noen på den neste omvisningen heller. Det var ihvertfall ikke en sjel å se utenfor trippelkanonen eller i nærheten av informasjonssenteret på området når vi omsider kom ut av døra på baksiden av kanona. Jeg hadde satt utrolig pris på omvisningen på Austrått fort, og ikke minst den gylne muligheten til å ta alle de bildene jeg ønsket uten at jeg følte at jeg var til «hinder» for alle andre. Jeg kunne bruke den tiden jeg trengte og guiden hadde overhodet ingenting imot det. Det er ikke noen tvil om at dette er den beste måten å få omvisning på!

Siste mulighet for å få seg en omvisning på Austrått fort den dagen var kl 16, så jeg hadde litt tid innen guiden dro hjem. Jeg benyttet defor anledningen til å ta en tur innom informasjonssenteret og kjøpe meg kystkartet for sør-Norge som Erik Hårberg har laget. Hvis man har litt interesse av kystfort og militærhistoriske anlegg, er dette en utrolig ressurs for å få en oversikt over de forskjellige anleggene som fantes rundt i Norge ved krigens slutt! Jeg hadde egentlig håpet å få kjøpt mer enn bare kartet for sør-Norge, for det finnes også et kart for nord-Norge og Polarkysten. Dette dekker hele det langstrakte Norge og inn på russisk side. Jeg har derimot fått tak i alle tre kartene i ettertid direkte fra Erik Hårberg. Når det var et behov for et nytt opplag av kystfortkartet over sør-Norge, valgte han å oppdatere det gamle kartet med noen feilrettinger og litt ny layout. Disse kan nå kjøpes i en «tre for to» pakke på krigsbunkeren.no! Jeg hadde dermed plutselig to eksemplarer av sør-Norge, men jeg har allerede funnet en som er interessert i mitt «gamle» kart.

Det ble også til at jeg ble sittende og prate litt med guiden om kystfort og militærhistoriske anlegg generelt sett. Om ferie og bunkerturen jeg hadde til Kristiansand, ferie og bunkerturen jeg hadde til Blokhus i Danmark og hva jeg hadde opplevd hittil på Trondheimturen. Vi kom også inn på hva jeg brukte alle disse bildene til, websidene mine og guiden lagret adressen til websidene mine med en gang. Jeg gjorde han oppmerksom på at det nok kom til å ta litt tid før jeg fikk lagt ut bildene fra Austrått fort, da jeg hadde midlt sagt en enorm backkatalog med bilder som skulle redigeres og ikke minst en masse å skrive når jeg omsider kom hjem fra ferie. Men jeg håper at han ikke har gitt opp enda og at han snubler innom etter at jeg omsider har fått skrevet ferdig om besøket og omvisningen på Austrått fort! Jeg vil benytte anledningen til å takke for en veldig fin omvisning på Austrått fort, at jeg fikk den tiden jeg trengte til å ta en masse bilder og litt flaks hadde jeg også med været denne dagen!

Men i løpet av de tre timene jeg var på Austrått fort denne dagen, kan man trygt si at været og skylaget endret seg en del underveis! Og mye pga det, så ble det ganske mange bilder av trippelkanonen på 28 cm SKC/34. For selv om kanonen ikke forandret seg, så gjorde himmelen, lyset og hele settingen det ganske dramatisk underveis! Avstandsmåleren som stod plassert ved kommandobunkeren på Lerberen har i nyere tid blitt flyttet og står nå oppe sammen med trippelkanonen på Lundahaugen.

Og det gikk med ganske mye drikke iløpet av disse timene. Jeg har jo med meg drikke på hver eneste tur jeg drar ut på, ekstra mye denne ferien, da jeg som regel har vært på tur hele dager av gangen. Men jeg kjøpte også litt drikke i kiosken på informasjonssenteret. Det smakte ekstra godt med en kjøleskald brus kan du si! Guiden tok kvelden ganske lenge før jeg gjorde det, for siden det ikke dukket opp noen til den siste omvisningen for dagen kl 16, så var det ikke noe mer for han å gjøre enn å låse av anlegget og dra hjem. Ny dag og nye muligheter igjen dagen etter!

Jeg for min del tok litt mer bilder. Men jeg må si at jeg hadde et svare strev med å fluene oppe på Austrått fort denne ettermiddagen! Dette var den beste dagen hittil denne sommeren i Trondheim, og det hadde tydeligvis klekket en haug med fluer og jeg ble regelrett angrepet eller omsvervet ut av en annen verden! Jeg har aldri opplevd makan! Det var rett og slett vanskelig å ta bilder uten at jeg fikk med fluene på bildene. En ting er når fluene er litt på avstand, men når dem befinner seg rett foran objektivet, så blir de store svarte flekker som blir et helsikke å få redigert bort. Men jeg prøvde å bevege litt på meg, ta litt flere eksponeringer enn vanlig, rømme litt bort og komme tilbake for å ta flere bilder. Til syvende og sist så fungerte dette, men jeg må si at det var til tider utrolig plagsomt. Fluene ville «sitte» overalt, være seg på ørene mine, i hodet, på nesa, på brillene, på kameraet, på objektivet, ja rett og slett overalt.

På et tidspunkt lå jeg også på bakken under kanonløpene til trippelkanonen for å få bilder av kanonløpene nedenfra med himmelen i bakgrunn. Jeg benyttet også anledningen til å ta et bilde der man også ser at jeg faktisk ligger på bakken og tar disse bildene. Et litt artig bilde bare for morro skyld. Dette var første stopp og ikke minst høydepunktet denne dagen! Jeg tror heller ikke det er å overdrive når jeg allerede sier at dette var uten tvil høydepunktet på hele Trondheimturen. Men det er ikke dermed sagt at jeg ikke har sett og opplevd interessante ting de neste dagene, men noen ting er rett og slett bare værst. Eller best om du vil! Men dette var bare første stopp denne dagen på vei ut til Ørlandet og Fosenhalvøya! Jeg har flere steder jeg skulle innom på vei tilbake! Det kommer med andre ord mer fra denne dagen og ikke minst de neste dagene i Trondheim!