«

»

sep 29 2015

Skriv ut Innlegg

Hegra festning

Neste dag dro jeg til Nord-Trøndelag for å utforske Hegra festning som ligger i Stjørdal. Det som de fleste i dag forbinder med Hegra festning heter egentlig Ingstadkleiven fort. Hegra festning var en fellesbetegnelse for Ingstadkleiven fort, Kleivplassen fort og Svartåsen fort. Ingstadkleiven fort var den største av fortene og det eneste som ble bemannet og kom i kamp i 1940. Hegra festning er nok også veldig kjent fordi det var den norske befestningen som klarte å holde stand under den tyske invasjonen i 1940 lengst i Sør-Norge. Hegra festning fikk en plass i historien i april/mai 1940 da 284 norske soldater og en kvinne under major Hans Reidar Holtermanns kommando tok den foreldede og nedlagte festningen i bruk og kjempet mot tyske okkupanter i 25 døgn.

Mer om Hegra festning fra wikipedia:

Hegra festning ligger i bygda Hegra i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag. Opprinnelig var "Hegra festning" fellesnavn for de tre fortene Ingstadkleiven, Kleivplassen og Svartåsen. Ingstadkleiven var det største av dem, og det var det eneste som ble bemannet og kom i kamp i 1940. Betegnelsen "Hegra festning" har etter dette festet seg ved dette fortet.

Festningen ble anlagt i perioden 1908 til 1910 med tanke på eventuelle angrep fra svensk side etter unionsoppløsningen i 1905. De to mindre fortene Kleivplassen og Svartåsen er fortsatt tilgjengelige. Kleivplassen i nordøst har fem kanonstandplasser, dekningsrom og ammunisjonsmagasiner. Svartåsen i øst har fire kanonstandplasser, skyttergrav og standplass for lyskaster. Festningen var en del av Stjør- og Værdalske befestninger som ble opprettet i 1912. Den ble lagt i reserve i 1926.

Hegra (Ingstadkleiven) var bestykket med kanoner fra Ørje fort, som ble demolert etter Karlstadkonvensjonen i 1905. Festningen fikk to 7,5 cm og fire 10,5 cm kanoner. De hadde en rekkevidde på 10 000 meter. I tillegg hadde festningen noen foreldede 8,4 cm Krupp feltkanoner.

Hegra i kamp

Hegra festning fikk en plass i historien i april/mai 1940 da 284 norske soldater og én kvinne, "Lotta fra Hegra", Anne Margrethe Strømsheim, under major Hans Reidar Holtermanns kommando tok den foreldede og nedlagte festningen i bruk og kjempet mot tyske okkupanter i 25 døgn. Festningen hadde sine viktigste skuddfelt rettet østøver, mot Sverige, og hadde således minimal strategisk verdi under det tyske angrepet vestfra. Festningen kunne ha bistått under en eventuell alliert innmarsj mot Stjørdal nordfra. Rekkevidden til kanonene var imidlertid for kort til beskytning av flyplassen på Værnes, som var av avgjørende strategisk betydning for tyskerne under invasjonen. Likevel påførte forsøkene på å innta festningen tyskerne store tap av mannskap og materiell, og den bandt opp tropper under felttoget i Norge.

Festningen ble besatt av Holtermann og en mindre styrke 10. april, som ledd i en tilbaketrekning etter at flyplassen ved Værnes måtte overgis mot en massiv overmakt. Festningen var da totalt nedsnødd og nediset, og området rundt festningen var gjengrodd. Forsvarerne var ikke kjent med befestningene, og de oppdaget festningens utforming etter hvert som den ble gravd fram fra snøen. På grunn av dyp snø fant for øvrig verken de norske eller tyske styrkene de mindre fortene på Kleivplassen og Svartåsen. Soldatene ble forlagt i de underjordiske tunnelene, og de rå og kummerlige forholdene tæret etter hvert på helsen, slik at ved festningens overgivelse led de fleste av kraftig forkjølelse, bronkitt eller lungebetennelse.

Ved innrykk den 10. april var så godt som alt inventar i festningen fjernet, men de demonterte kanonene og rikelig ammunisjon til disse var lagret på festningen. I løpet av kort tid lyktes det å gjøre festningen og skytset operativt, men proviant, forsyninger, håndvåpen og ammunisjon til disse måtte skaffes på risikable ferder, tildels gjennom okkuperte områder. Festningens besetning økte etterhvert som mobiliserte norske styrker strømmet til, men mange måtte avvises pga. mangel på våpen og utstyr.

Opprinnelig var meningen å holde stand på Hegra festning under mobiliseringen av lokale styrker, og man forventet at allierte styrker fra Namsos og Åndalsnes ville gjenerobre Trondheim og Værnes innen kort tid. Da disse operasjonene trakk ut i tid, ble kampen om Hegra festning en ren beleiringsoperasjon.

For å sikre forsyningene til festningen satte Holtermann opp en ytre forsvarslinje ved Hegra bru. Denne falt 15. april, da tyskerne innledet sitt første angrep rettet mot festningen. De norske troppene ble drevet tilbake, men de tyske styrkene ble stanset ved neste forsvarslinje, på veien opp mot festningen. Tyske Gebirgsjägere (bergjegere) tok seg etterhvert opp mot festningen, og et stormingsforsøk ble såvidt slått tilbake 17. april. Et enda større angrep var planlagt 18. april, men tett snøvær vanskeliggjorde koordineringen av angrepet, som igjen ble avverget.

Etter dette ble festningen hovedsakelig utsatt for artilleriangrep, uten avgjørende virkning, selv om vann- og strømforsyning ble brutt. Festningen besvarte ilden fra tysk artilleri, og satte flere tyske kanoner ut av spill. Imidlertid hadde tyskerne også erobret et antall 12 cm haubitser fra Artilleriregiment 3 i Trondheim, der de også fant kart over festningens skuddfelter. Haubitsene ble plassert i dalen under festningen slik at de ikke kunne nås med festningens glattbane-kanoner, og kunne således fortsette beskytningen uforstyrret fram til festningens overgivelse.

Festningen mistet helt sin strategiske betydning etter at de øvrige norske og allierte styrkene i Sør-Norge trakk seg ut eller la ned våpnene i begynnelsen av mai. Festningen var på dette tidspunkt helt omringet, og provianten var i ferd med å ta slutt da styrken valgte å kapitulere 5. mai 1940 som den siste i Sør-Norge. Før kapitulasjonen besørget soldatene å få ødelagt det meste av våpen og ammunisjon i festningsanlegget.

Ved overgivelsen talte styrken 189 mann og en kvinne: 14 offiserer, ett håndverksbefal, sju sersjanter, en befalselev, seks korporaler, 161 menige og en hjelpesøster; Anne Margrethe Strømsheim (senere gift Bang). Seks mann falt under kampene i og omkring festningen.

Forvaltning

Hegra festning er i dag fortidsminne som forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Det er opprettet museum på stedet. Anlegget er intakt med skyttergraver, tunneler, ganger, oppholdrom, kommandotårn osv.

Hegra festning er åpent og tilgjengelig så lenge det er mulig å holde veien opp til festningen åpen. Det er med andre ord en periode på vinteren som festningen har vinterstengt. Hvis man klarer å komme seg opp dit på annen måte enn med bil, er det sikkert litt av et syn i vinterprakt også! Kafeen er åpen og omvisninger er mulig om sommeren. Jeg for min del besøkte Hegra festning tidlig i sommer på en utrolig vakker dag i Stjørdal og Nord-Trøndelag. Det var ikke så mange som var på Hegra festning samtidig med meg denne vakre dagen, men ifølge boka om Hegra festning som jeg kjøpte på kafeen, så er det omlag 20.000 innom hvert eneste år for å se festningen og høre om de dramatiske hendelsene våren 1940.

Fjellanlegget er åpent og opplyst og dermed tilgjengelig for alle og enhver, uansett om man velger å være med på en omvisning eller ei. På omvisningen får man en runde i et museum som har blitt opprettet på området, nede ved kanonustillingen. Boken Hegra festning 1905-2005 ble gitt ut i sammenheng med 100 års jubileet for unionsoppløsningen. Boken forteller om festningens tilblivelse, om virksomheten på festningen, hendelsene i 1940 og om bruken av anlegget etter andre verdenskrig.

Området som Hegra festning eller Ingstadkleiva fort ligger på heter Ingstadkleiva og er en 215 meter høy, skogkledd åsrygg på sørsiden av Stjørdalselva, omlag tre kilometer sørøst for Hegra sentrum. Hegra festning blir til etter unionsoppløsningen hvor et av kravene var at fortene langs grensa måtte demoleres, gjøres ubrukelige fordi det skulle være en “nøytral sone” et stykke inn på både den norske og den svenske siden av grensen. Svenskene hadde kanskje ikke regnet med at det norske forsvaret etter kort stund begynte å bygge betydelige forsvarsverk på “baksiden” av den nøytrale sonen for å beskytte seg mot et angrep fra svenskene.

Etter at major Hans Reidar Holtermannn og hans menn og en kvinne overga seg den 5. mai 1940, gikk tyskerne igjennom det som fantes på Hegra festning for å se om det var noe som var brukbart. Men de fant ikke noe som var interessant for dem, men valgte å demontere alle kanonene og stålporten for å sende dette til Tyskland. Alt annet utstyr ble enten kjørt bort eller brent. Det siste gjaldt også hele bygningsmassen av  tre, som jo var mer eller mindre ødelagt av krigshandlingene. Bare murene ble stående igjen da tyskerne og deres hjelpere i slutten av mai anså seg ferdige og forlot festningen. Etter at oppryddingen var fullført fikk lensmann Brenne i Hegra ordre av de tyske myndigheter om å ordne med vakthold på festningen. Det tok derimot ikke lang tid før vaktholdet ble droppet og festningen ble liggende forlatt. Den hadde vel på det tidspunktet uansett ingen betydning.

Det var først i 1975, 30 år etter andre verdenskrigs slutt at man begynte å snakke om å benytte festningen til andre formål som f.eks omvisninger, skytterstevner og enkelte andre arrangementer. Det var avtaler mellom Festningsmengda i Hegra kommune, Hegra skytterlag og Foreningen Hegra 1940 (En eksklusiv forening som kun de som hadde deltatt under krigshandlingene på Hegra festning i april/mai 1940 fikk være medlem) som stod bak dette. Hegra festning hadde mer eller mindre “bare ligget der” uten noe særlig mer enn det som var absolutt nødvendig av vedlikehold hadde blitt foretatt. Det ble i 1979 satt ned “en komitè til å forberede og gjennomføre en rehabilitering av Hegra festning”.

Siden alle kanonene hadde blitt fjernet av tyskerne og sendt til Tyskland, for smelting kanskje? Så måtte man prøve å få tak i andre kanoner som kunne monteres på Hegra festning, for å sette festningen tilbake til slik den var før 5. mai 1940. De fikk tak i fire 7,5 cm feltkanoner som stammet fra et innkjøp av 125 feltkanoner som forsvaret foretok i 1903. To av dem som nå hadde kommet til Hegra var produsert i 1898 og to i 1901, og de hadde i lang tid stått på lager i Sør-Norge. De har stått på litt forskjellige steder i løpet av årenes løp, men har til slutt vært i så dårlig forfatning at de har måttet restaureres og jeg antar at det er flere av disse kanonene som står inne i kanonustillingen ved kafebygningen på vei opp til selve Hegra festning.

Enda værre var det å få skaffet kanoner av samme type som ble benyttet i festningens faste kanonstillinger. Etter mye leting klarte man å finne lignende kanoner lagret på Måløy, ved et par kystfort som tyskerne hadde anlagt under krigen. Disse kanoene, fire 10,5 cm og to 7,5 cm kanoner ble så hentet til Trøndelag og restaurert ved forsvarets verksted på Munkvoll før de ble fraktet til Hegra for utplassering på festningen. Det måtte blant annet lages skjold til dem for at de skulle få tilnærmet samme utseende som de originale. Våpenkjennere vil straks se at dette ikke er “ekte vare”, men for folk flest er også dette godt nok til å kunne vise frem hvordan kanonene så ut. Å få dem på plass var derimot ikke lett. De opprinnelige kanonene ble satt sammen i kanonstillingene, men de “nye” kom hele og for å få løftet dem på plass i kanonstillingene, måtte et SeaKing redningshelikopter benyttes. Såvidt meg bekjent kom både feltkanonene og kanonene i de faste kanonstillingene på plass igjen på Hegra festning i begynnelsen av 80-tallet.

Mellom 1982 og 1985 ble fjellanlegget sikret og restaurert slik at det var mest mulig tilbake til sin opprinnelige form. Med montering av bølgeblikktak i hovedtunellen og de gamle peisene og bakerovnen ble restaurert og en del skillevegger av murstein ble gjenreist. Det ble også gjort en del mindre restaureringsarbeid og ikke minst ble det laget en kopi av den opprinnelige hovedporten i jern montert. Restaureringen ble ferdig i 1986, og 3. september ble det en offisiell markering av Hegra festning som nasjonal museum markert med en tilstelning hvor også H. M. Kong Olav var tilstede. Dette var andre gang H. M. Kong Olav var tilstede på Hegra festning, første gang var 20. juni 1965 da 25-års minnet for kampene i 1940 ble markert.

Da 50-års markeringen for kampene på Hegra festning ble markert sommeren 1990 fremsatte formannen i Foreningen Hegra Festnings Venner et forslag om at det burde reises en statue av major Holtermann på festningen. Forslaget fenget mange, deriblant blant veteranene i Foreningen Hegra 1940 og det ble derfor iverksatt planer om å få en slik statue på plass i løpet av sommeren 1991. Billedhugger Tore Bjørn Skjølvik laget statuen og kostnadene ble omkring 200.000 kroner.

Den ferdige bronsestatuen ville vise Holtermann i norsk offisersuniform fra 1940 med høy lue og vinterkappe og var planlagt fremstilt i korrekt skala. Bronsestatuen av major Holtermann ble avduket med H. M. Kong Harald tilstede den 17. august 1991. Det var i anledning avdukingen sendt ut 200 invitasjoner til blant annet den eldstemann blant de gjenlevende veteranene fra Hegra festning, den snart 90 år gamle Andreas Johannessen fra Trondheim. Etter seremonien signerte H. M. Kong Harald fjellveggen inne på Hegra festning ved siden av hvor hans far hadde signert den 20. juni 1965. Totalt var det omkring 1.000 tiltede for å overvære avdukingen av bronsestatuen av major Holtermann.

Siden jeg på forhånd ikke visste at alle kanonene på Hegra festning hadde blitt demontert og fjernet av tyskerne etter at major Holtermann og sine menn og en kvinne overga festningen den 5. mai 1940, la jeg overhodet ikke merke til at det ikke var de originale kanonene som stod på festningen. Og de aller fleste vil nok heller ikke legge merke til det. Jeg for min del har bare sett ett gammelt bilde av en av de originale kanonene, og jeg kan ikke påpeke noe feil med de kanonene stom står på Hegra festning i dag.

På det gamle bildet som man blant annet ser på wikipedia, så er det ikke noen “bakside” på skjoldet på den originale kanonen. Dette var jo bare noe man kunne ha fått laget for å kunne beskytte kanonen for være og vind i ettertid, var min tanke. Når hele kanonen er avlåst, er det også vanskeligere å gjøre hærverk. Jeg vil virkelig si at de har gjort en utrolig bra jobb med å restaurere og sette Hegra festning tilbake til slik det så ut før tyskerne “plyndret” fortet for nesten alt. Det står ingenting om at kanonene ble fjernet av tyskerne på wikipedia.no, lokalhistoriewiki.no eller snl.no, så da antok jeg at dem var intakte. Men i boka Hegra festning 1905-2005 står hele historien.

Fjellanlegget er derimot fortsatt like fuktig og det drypper vann fra taket slik som major Holtermann og hans menn og ene kvinne sleit med i løpet av de 25 døgnene de stod imot angrepet fra tyskerne i april/mai 1940! Det er naturlig nok også ganske kjølig inne i fjellanlegget, så jeg måtte være veldig nøye med å ikke puste ut når jeg skulle ta bildene mine inne i fjellanlegget. Da ville jeg få min egen “frostrøyk” med på bildene. Nå var det riktignok ikke kuldegrader inne i fjellanlegget, men litt avhengig av luftfuktigheten, så er det ikke noe problem å få “frostrøyk” i 10-15 grader. Dette oppstår når man puster ut mye varmere luft enn det som befinner seg i det rommet man er i.

Når man går rundt i fjellanlegget mellom de forskjellige kanonstillingene, mannskapsrom, kjøkken, rom for proviant, maskinrom, oppholdsrom og ganger, er det fort gjort å bli litt desorientert.  Men man kommer alltids ut igjen, det er flere inn- og utganger av fjellanlegget.  Men det er kanskje ute det mest interesante befinner seg. Der er det løpegraver, kanonstillinger og ikke minst de to kommandotårnene. Det fremre kommandotårnet for de to 7,5 cm kanonene har virkelig fått juling under kamphandlingene i 1940. Det fremstår som et visuelt symbol på den norske forsvarslinjen. Men selv hvor ille dette kommandotårnet ser ut på utsiden, bærer det ikke noe preg av dette på innsiden. Dette kommandotårnet er et frittstående kommandotårn, og det er derfor muligheter til å gå inn og se. Når man kommer på innsiden er det bare en liten stige opp til utkikksposten i kommandotårnet.

Det andre kommandotårnet for de fire 10,5 cm kanonen derimot har jeg ikke vært inne i. Det er mulig at det er tilgang til dette kommandotårnet fra fjellanlegget. Det må jeg isåfall ha gått glipp av. Inne i fjellanlegget har jeg tatt bilde av en metallstige opp til et eller annet. Men jeg valgte dessverre å ikke gå opp denne stigen. Dette var kanskje opp til kommandotårnet for de fire 10,5 cm kanonene? I boka Hegra festning 1905-2005 beskrives det at det er en “gorgegrav på vestsiden av fortet leder en 1,8 meter dyp vinkelgrav inn til hovedkommandotårnet.” Det betyr at det finnes to innganger til hovedkommandotårnet. Men jeg vet med sikkerhet at inngangen fra gorgegraven er ihvertfall stengt, for der var jeg en tur.

Legg forøvrig også merke til det som kan se ut som en maurtue inne på fortets område. Det er faktisk pipa fra en av peisene. Etter å ha gått rundt på hele området til Hegra festning eller Ingstadkleiven fort, tok jeg også turen til Svartåsen fort. Som i dag fremstår som rimelig gjengrodd og har ikke noe kanoner eller slikt på plass. Men det var allikevel interessant å se dette også. Jeg var dog ikke en tur på Kleivplassen fort. Om Kleivplassen fort er av mer interesse enn Svartåsen fort aner jeg derfor ikke.

Militært sett var resultatet av kampene ved Hegra festning så og si uten betydning. Men for moralen fikk Hegra en enorm betydning i de fem årene som fulgte. Sammen med skuddene fra Oscarsborg, som senket “Blücher”, og Midtskogen-trefningene, som hindret tyskerne i å ta kongen, kronprinsen og regjeringen til fange på Elverum, ble Hegra et bevis på at det nytter å kjempe. Hendelsene her i “aprildagene” i 1940 ble kort sagt et symbol for motstandskampen, til dels også utenfor landets grenser.

                                                                                                                                                                                                                                        

Permalenke til denne artikkelen: http://blog.kak.net/2015/09/29/hegra-festning/

Legg inn en kommentar