Etter å ha vært på Varnes fort må jeg si at jeg ikke var helt sikker på om jeg skulle ta turen bort til Varnes fyr eller ei. Men jeg endte heldigvis med å ta en tur ut til fyret. Men jeg må si at jeg hadde et svare strev med å sørge for å komme tørrskodd frem. Den merkede stien fra fortet og bort til fyret gikk igjennom noe som var såpass bløtt og klinete at man måtte gå ganske mye på kryss og tvers (ut til sidene) for å i det hele tatt ha en sjanse til å komme tørrskodd frem. Hele denne Varnes-turen ble mildt sagt en gåtur i ganske ulendt terreng og ikke minst en del opp og ned i terrenget. Selv om været var strålende i Kristiansand hvor jeg hadde dratt fra på morgenen, så var det ganske grått på Lista og Varnes. Men det ble litt bilder for det selvfølgelig, det er jo et vakkert lannskap å ta bilder av.
Varnes fyr ligger på sørsiden av inngangen til Listafjorden i Farsund kommune i Vest-Agder. Det ligger ca 10 km nord for Lista fyr. Det ble opprettet et fyr på Varnes allerede i 1836, samtidig med at Lista fyr ble bygget. Fyrvokteren ved Lista fyr var forpliktet til å holde en fyrvokter til å holde oppsyn med Varnes, men denne ordningen opphørte i 1879. Det lå en trebygning og et naust ved fyret. I 1950 ble fyret avfolket og automatisert og det ble bygget en fyrlykt isteden. Under andre verdenskrig hadde Varnes fyr en egen vaktpost på grunn av sin strategiske beliggenhet mellom de forskjellige batteriene som skulle forsvare innløpet til de viktigste fjordene i Lister-regionen. På Kystfortkartet over Sør-Norge fra krigsbunkeren.no er Varnes fort omtalt som HKB 22/978 Varnes fyr og ikke bare Varnes. Men det eneste jeg har funnet skrevet om hva som befant seg fysisk på samme sted som Varnes fyr, var en vaktpost.
I dag står bare grunnmurene til de bygningene som befant seg ved fyret og fyret som ble bygget i 1950 da selvfølgelig. Et fyr som ligner veldig på Pikesten fyr på Brattestø (Asmaløy, Hvaler). Legg forøvrig merke til at det henger et solcellepanel på fyret, jeg antar at det ikke er lagt strøm ut til fyret. Restene etter taubanen fra fyret og ned til vannkanten kan også sees på stedet. Jeg la faktisk ikke merke til betongkonstruksjonen nede ved vannet når jeg var der ute, men har sett det på bildene mine når jeg satt og redigerte dem i formiddag. Hvis man ser nærmere på de forskjellige grunnmurene og betongrestene, er det vel nærliggende å tro at grunnmuren av bruddstein er fra før krigen, til den såkalte trebygningen og naustet, mens resten av betongen er av nyere dato?
Det er vel forøvrig også unødvendig å si at turen ute på Varnes fyr var en forblåst opplevelse. Det blåste friskt denne dagen! På vei tilbake møtte jeg et par som var på tur. Jeg for min var avhengig av å ta noen pauser på vei tilbake, da oppoverbakkene brukte opp ganske mye energi. Jeg var overhodet ikke forberedt på å måtte gå «rundt fjellet» men derimot å gå igjennom tunellen som går tvers igjennom fjellet. Jeg skal nok sørge for å finne den neste gang. Jeg klarte også å skli og «gå ned for telling» på litt fuktig gress. Men ikke værre enn at jeg ble stående på knea. Det vil si at det gikk bra med fotoutstyret, men jeg ble dog bløt og litt møkkete på knea. Men det hører med når man er på tur. Det er også greit at man har med seg litt ekstra klær når sånt skjer. Men når buksa etterhvert hadde tørka, var det ikke værre enn at den dugde dagen etterpå også.
På vei tilbake til hvor jeg hadde parkert bilen, ble jeg veldig fristet å gå en annen rødmerket sti som gikk mot høyre, istedenfor å gå tilbake til fortet igjennom den myrlignende strekningen. Men jeg var veldig usikker på hvor denne stien ville føre meg. Men jeg tenkte, shitt au, vi prøver og ser hvordan det går. Men inni granskauen for en stigning, det gikk jo rett opp! Så det ble noen pauser på vei opp, og jeg ble mer og mer usikker på hvor jeg kom til å havne. Det ville være en stor strek i regninga hvis jeg havnet et helt annet sted enn der jeg hadde parkert bilen. Spesielt når man var ganske sliten allerede. Men heldigvis tok de to turgåerne meg igjen og jeg benyttet anledningen til å spørre hvor denne stien ville føre meg. Og da ble jeg forklart at den gikk tilbake til parkeringsplassen, der som det stod et skilt med fyret til venstre og fortet til høyre. Og det skiltet hadde jeg jo passert på vei ned til fortet, så da var jeg ikke på ville veier heldigvis. De valgte å gå denne veien selv, nettopp fordi den andre stien til Varnes fort var så innmari bløt og klinete. De skulle faktisk videre til Varnes fort. Men jeg tenkte ikke på å spørre dem om de skulle følge den merkede stien eller bruke tunellen tvers igjennom fjellet.
Når jeg omsider hadde kommet meg tilbake til bilen, etter å ha passert den ene parkerte bilen etter den andre, det vil si at jeg kunne ha kjørt enda nærmere, var det utrolig godt å få av seg ryggsekken med fotoutstyret og ta noen minutter i bilen mens jeg spiste min medbragte baguett og tømte vel minst ei flaske med brus eller vann eller hva det var. Tror det var vannflaska jeg hadde hatt med meg på turen til Varnes fort og Varnes fyr, mens det var brus som lå igjen i bilen. Må si det smakte usannsynlig godt etter å tilbakelagt de mest slitsomme 7.600 skrittene mine noensinne! Avstanden jeg hadde gått eller antall skritt er «ingenting». Men et skritt er tross alt ikke et skritt. Å gå på flatmark er mye mer takknemlig enn å gå i ulendt terreng med opp- og nedoverbakker flere ganger underveis. Men det er ikke annet å gjøre enn å ta det som lett i treninga. Når jeg først er på tur gir jeg meg ikke før jeg har fått fullført og fått tatt de bildene jeg ønsker. Hele turen til Varnes fort og Varnes fyr tok 3,5 timer.
Siste kommentarer: