«

»

nov 19 2016

Skriv ut Innlegg

Kap Arkona på Rügen

Så gikk turen til Kap Arkona helt nord på Rügen. Øya er ikke stor, så du kommer veldig langt på en halvtime, uansett i hvilken retning du reiser, men helt nord til Kap Arkona på Rügen tok en times tid. Det ble dog litt annen vei enn jeg hadde regnet med, da den veien jeg hadde brukt nordover tidligere plutselig var stengt på grunn av graving. Heldigvis har GPS’en en knapp som heter “omkjøring”, da finner den en alternativ rute. Jeg for min del skjønte ikke nødvendigvis med en gang at disse skiltene med “U” på var skilter for omkjøring. Men det gikk opp for meg etterhvert, for å være på den sikre siden sjekket jeg i ordboka jeg hadde med meg, det står nok for Umweg. Men som turist som ikke har vært i Tyskland før, var det ikke så lett å skjønne at en enkelt “U” skulle bety omkjøring, spesielt når jeg ikke ante hva omveg/omkjøring var på tysk.

Man får dog ikke kjørt helt frem til Kap Arkona, man må parkere på en stor parkeringsplass rett før Putgarten. Derfra kunne man enten ta disse “turisttogene” eller ta beina fatt. Jeg valgte å ta beina fatt. Jeg angret kanskje litt, for etter en kort stund åpnet himmelen seg og det begynte å regne ganske kraftig. Men jeg søkte ly under en parasoll utenfor en butikk etterhvert. Turen fra parkeringsplassen til Kap Arkona er på 2 kilometer forøvrig. Med opphold er jo dette en ganske fin gåtur. Å parkere kostet forøvrig 4 euro for hele dagen. Omsider fremme på Kap Arkona, nordspissen av Rügen, noen kilometer nordvest for Jasmund nasjonalpark. Det regnet fortsatt litt, så jeg valgte å gå rundt og titte litt før jeg skulle ta frem kameraet.

Det er flere årsaker til at jeg hadde lyst til å ta turen til Kap Arkona på Rügen, hovedårsaken er at det er noen bunkere der, både fra andre verdenskrig og fra DDR-tiden. Men det er også flere fyr på stedet. Men først litt om Kap Arkona fra wikipedia:

Kap Arkona er en 45 meter høy klippe på øya Rügen i Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. Det danner spissen på Wittow-halvøya, bare noen få kilometer nord for Jasmund nasjonalpark. Det er et landskapsvernområde i Cape Arkona, sammen med fiskelandsbyen Vitt, tilhører det kommunen Putgarten, og er en av de mest populære turistmålene på øya Rügen får om lag 800 000 turister årlig.

På klippen ligger to fyr, et navigasjonstårn, to militære bunkere, den slaviske tempelfestning Jaromarsburg og flere turistbygninger (restauranter, puber og souvenirbutikker).

På grunn av sin geologi og den forvitring som skjer her, er det ofte kystkollapser, spesielt om vinteren.

Kapp Arkona er ofte referert til som "det nordligste punkt på Rügen", noe som ikke er sant. Om lag en kilometer nord-vest ligger det et punkt på den bratte kysten, kjent som Gellort, som er litt lengre nord. Direkte ved foten av Gellort ligger en 165 tonn flyttblokk, en klippe, kjent som Siebenschneiderstein (Lav tysk: Söbenschniedersteen). Fra Cape er det en imponerende utsikt over øya, både mot land eller sjøen.

Fyr og navigasjonstårn

Den minste av de to fyr ble bygget av murstein i 1826/27 basert på tegninger av Karl Friedrich Schinkel og tatt i bruk i 1828. Det er 19,3 meter høyt og ligger om lag 60 moh. . Rommene i det tre-etasjes tårnet brukes som drifts-og lagerrom. Det er også kalt Schinkelturm ("Schinkeler-tårnet"). Den  31. mars 1905 det ble Det nedlagt som fyr. Det var det nest eldste fyr på den tyske Østersjøkysten, etter Travemünde fyr.

Den største tårnet ble bygget i 1901/02 rett ved siden av det gamle tårnet og tatt i bruk 1. april 1905. Det er 35 meter høyt og lykten ligger 75 moh. Det er bygget av murstein og står på et åttekantet granittfundament. For 90 år siden var lyskilden var to buelamper, men de ble erstattet i 1995 av en Metal-halide lampe. Dette, kombinert med den roterende trippel optikk gir det tre blink hvert 17 sekund.

Den gamle navigasjonstårnet (tysk: Peilturm) ble bygget i 1927 av murstein og fungerte som et radiofyr. Fra 1911 til 1925 ble det gjort forsøk – noe som var banebrytende på den tiden – for å forbedre navigasjon for Sassnitz-Trelleborg jernbanefergen, etablert i 1909, tatt i bruk radiobølger som navigasjonshjelpemidel. Det opprinnelige anlegget innenfor vollene har overlevd til denne dag. Det telniske utstyr for navigasjonstårnet ble ødelagt i 1945

Alle tre tårn ble renovert på begynnelsen av 1990-tallet og er åpne for besøkende. I det gamle fyret er det nå et museum og det er anledning til å inngå ekteskap der. En liten plass foran tårnet er avsatt til dette formålet. Navigasjon-tårnet brukes som et kunstmuseum og studio. I begge tårn er det en utsiktsplattform hvor det er uhindret utsikt over Rügen og spesielt halvøya Wittow. I klart vær kan en se så langt som til den danske øya Møn.

Jaromarsburg

Fra det 9. til det 12. århundre var Jaromarsburg var et kultsted for Samsara, en Slavisk stamme, som var dedikert til sin gud Svantevit. Det ligger ytterst klippen og var beskyttet på tre sider av klipper og fra landsiden av en 25 meter høy borgmur. Det templet som ligger innenfor vollene fikk stor betydning som religiøst sentrum for slavere fra Mecklenburg etter ødeleggelsen av Rethra i 1068. I 1168 erobret den danske kongen Valdemar Rügen som deretter ble kristnet.Kirker ble bygget og slottet med sitt tempel ble rasert.

Ytterst på Arkona har klippen i de siste århundrene gjentatte ganger kollapset i havet, med det resultat at bare vollene av Jaromarsburg er fortsatt synlige i dag.

Königstreppe og Veilchentreppe

Vest for Kapp Arkona ligger Königstreppe ("Kongens trapp"), som består av 230 trinn opp den 42 meter høye klippen. Den svenske kongen, Frederik I. Rügen tilhørte da Sverige og hadde et dagmerke reist nær dagens trapper under den Den russisk-svenske krig (1741–1743) for å advare befolkningen. Derfor er det stedet kjent som Königssteig eller "Kongens klatretur".

I 1833, da dampbåten "Hercules" anløp under sin Keiserlige russiske kronometer-ekspedisjonen kom den prøyssiske kongen, Fredrik Vilhelm III. Rügen var nå blitt prøyssisk og hadde fått bygget en flytebrygge og trapp. Fra dette punktet ble i 1865 den første telegrafkabel lagt under Østersjøen til Sverige. Med fremveksten av øya som kystresort vokste turismen på Cape Arkona. Mange reisende kom med båter som fortøyde ved kaien ved foten av trinnene. Landgangssedet ble imidlertid helt ødelagt av storm flom i 1953. Den nye Königstreppe ble gjennoppbygget i 1995.

Bunkere

Det er 2 bunkere i umiddelbar nærhet av 2 fyr. De mindre, eldre bunker datoer fra Wehrmacht ganger, og i GDR dager, ligger en utpost av 6. (Kyst) Grensen Brigade. Det er generelt kalt Arkona Bunker.

De større, nyere bunkeren ble bygget fra 1979 til 1986 og fungerte som en kommando-posten for Sjette Flotiljen, som er stasjonert på Bug, og den Baltiske Flåten (VOF). Starter fra en sentral tunnel med to innganger, er det flere selvstendige enkelte bunkere med et samlet areal på 2 000 kvadratmeter. De består av tre store bunkere (type i FB-75) og ni små (type i FB-3), laget av prefabrikkerte betongelementer (FB = prefabrikkerte bunker). FB-75 type bunkeren hadde en middels etasje nivå, der soverommene ble plassert, og en nødutgang. Hvert enkelt krisesenter har en hoved-korridoren og to luftsluser. Over toppen er en 3-5 meter høy jordvoll som dekker,og hvor det stikker ut dusinvis av ventilasjonsrør.

Fra 1986 har 50-70 soldater fra Volksmarine ("People’ s Navy") var vakt her i to til tre dager, tre til fire ganger i året, som en del av marineøver. Standard var fire menn. Den 3. oktober 1990, på dagen for tysk gjenforening ble stedet stengt.

NVA-bunker

Det jeg ville ha med meg først var en tur i NVA-bunkeren på Kap Arkona. Her var det organiserte omvisninger, som startet hver hele time, skjønte jeg etterhvert. Det kan være litt forvirrende hvis man ikke skjønner noe særlig tysk, for bygningen omvisningen starter fra er avlåst i mellomtiden. Jeg fikk også inntrykk av at man måtte være seks personer på en omvisning. Når guiden kom og låste opp og vi som stod og ventet gikk inn, var det en av de andre som begynte å prate med guiden. Guiden derimot var ikke særlig villig til å ta oss med på en omvisning, da vi bare var fem stykk. Det måtte være seks for at han skulle ta oss med på en guidet tur inn i NVA-bunkeren. Men etter litt prat frem og tilbake som jeg ikke skjønte noe som helst av, gikk han med på å ta med oss fem på en guidet tur. Like før vi skulle gå ned i bunkeren dukket det opp to til, så da endte vi faktisk opp med å være syv til slutt. Heldigvis var det ikke jeg som skulle overtale guiden til å ta oss med på en tur.

Guiden snakket bare tysk, jeg gjorde ikke noe utspill om det var mulig å ta noe av det på engelsk uansett. Da jeg var mest interessert i å få tatt bilder nede i NVA-bunkeren. Litt informasjon om bunkeranlegget kunne jeg alltids finne i ettertid var min tanke. Det er dog ikke alltid like enkelt. Men bunkeranlegget er på 2.000 kvadratmeter og er laget av prefabrikkerte bunkere, tre store og ni små bunkere. Bunkeranlegget ble bygget mellom 1979 og 1986. NVA står for Nationale Volksarmee, som fra 1956 til 1990 var de militære styrker i DDR. Det finnes også en bunker til på Kap Arkona, kalt Arkona Bunker, men denne er det såvidt jeg vet ikke mulig å komme inn i. Med mindre man kjenner noen antar jeg. Denne bunkeren hadde vært vel så interessant å tatt en nærmere titt på, da denne er bygd av Wehrmacht under andre verdenskrig. Det snodige er at jeg ikke har funnet noen bilder av denne bunkeren heller.

Her er litt informasjon om Nationale Volksarmee fra wikipedia:

Nationale Volksarmee, NVA var fra 1956 til 1990 de militære styrker i DDR. Siden DDR var i frontlinjen i den kalde krigen var DDRs styrker ansett å være de mest avanserte i hele Warszawapakten, nest etter Sovjetunionen. NVA var kampklar til alle tider, klare for å bli mobilisert i en fremtidig krig med NATO.

Historie

Dannelsen av NVA, 1. mars 1956, seks måneder etter at det vesttyske Bundeswehr ble dannet, var resultatet av år med planlegging og forberedelse av tidligere Wehrmacht-offiserer og kommunistveteraner fra den spanske borgerkrigen. Disse organiserte og trente det såkalte Kasernierte Volkspolizei, paramilitære styrker som var en del av Volkspolizei. Til tross for sin typisk tyske fremtoning, hva gjaldt både uniformer og seremonier som fulgte gamle tyske tradisjoner, var doktrinen og strukturen i NVA allikevel sterkt influert av Sovjetunionens væpnede styrker. NVA var således en blanding av to av de mest innovative og vellykkede militære skolene i det 20. århundret og ble derfor ansett for å være, sett i forhold til sin størrelse, en av de mest profesjonelle og best forberedte styrkene i verden.

I sitt første år hadde NVA 27 prosent offiserer med bakgrunn fra Wehrmacht. Av de 82 høyeste kommandoposisjonene var 61 holdt av tidligere Wehrmacht-offiserer. Den militære kunnskapen og kamperfaringen blant disse veteranene var uunnværlige i NVAs tidlige år, selv om de fleste av disse veteranene hadde gått av utover på seksti-tallet. Det vesttyske Bundeswehr var samtidig avhengig av offiserer med Wehrmachtbakgrunn.

I sine seks første år var NVA en totalt frivillig styrke. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956. I DDR ble dette innført i 1962 og NVAs styrke var oppe i 170 000 mann.

Lik de andre kommunistpartiene i de andre sosialistiske statene, var SED sikret kontroll ved at de kunne utnevne lojale partimedlemmer til posisjoner i NVA og at det kunne organisere intensive politiske utdanningsprogrammer for både offiserer og menige. Andelen av SED-medlemmer i offiserskorpset økte jevnt fra det tidlige sekstitall, til det nådde 95 prosent.

NVA beskrev seg selv som et instrument for arbeiderklassens makt. I henhold til sin doktrine skulle NVA beskytte freden og sikre sosialismens fortjenester ved å være en avskrekkende faktor for den angivelige imperialistiske aggresjonen. NVAs motto, som var skrevet på dets fane, var "For beskyttelsen av arbeidernes og bøndenes makt".

NVA tok aldri del i et fullskala angrep, selv om den deltok i en støttende rolle i Warszawapaktens undertrykkelse av Prahavåren i 1968 og selv om DDR-offiserer tjenestegjorde som rådgivere i Afrika. Da Sovjetunionen planla å okkupere Tsjekkoslovakia ble det fra DDRs side opprinnelig tenkt at det skulle anvende 7. panserdivisjon og 11. motoriserte infanteridivisjon for å støtte angrepet, men frykt for internasjonale reaksjoner på at tyske tropper skulle brukes utenfor Tyskland for første gang siden den annen verdenskrig gjorde at man gikk bort fra tanken. I stedet sørget NVA for logistisk hjelp til sovjetiske tropper og stod klare ved grensen for å kunne gripe inn i tilfellet Sovjetunionen mislyktes i å få kontroll. Høsten 1981 stod NVA klar ved grensen til Polen for å kunne støtte en eventuell sovjetisk invasjon, men unntakstilstanden som ble innført i Polen avverget en slik krise.

NVA var flere ganger i en tilstand av skjerpet beredskap, for eksempel under byggingen av Berlinmuren i 1961, Kubakrisen i 1962, Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og høsten 1989 da protestene i DDR gjorde at regimet i landet brøt sammen.

NVA ble oppløst i 1990. Dets utstyr og bygninger ble levert over til Bundeswehr. De fleste fasiliteter ble stengt og utstyr ble enten solgt eller gitt bort til andre land. De fleste av NVAs 36 000 offiserer gikk av; bare 3200 ble beholdt av Bundeswehr etter å ha blitt degradert en grad.

Inntil 1. mars 2005 ble tjenestetid i NVA oppført som "tjenestegjort i utenlandsk militær styrke." Det føres nå som "tjenestegjort utenfor Bundeswehr".

Tidligere offiserer i NVA kan ikke oppføre titler etter navn i dag i Tyskland, da tjenestegjøring i NVA ikke regnes som å ha tjenestegjort i noen tysk avdeling. Imidlertid gjelder tjenestegjøring i Wehrmacht og Waffen-SS som å ha tjenestegjort i en tysk avdeling. Dette fører til underlige situasjoner som at en tidligere general i NVA ikke kan bruke denne tittelen, men hvis han i sin ungdom tjenestegjorde i Wehrmacht som løytnant så kan dette føres opp. Denne forskjellsbehandlingen har tidligere NVA-menn funnet vanskelig å akseptere, siden NVA i motsetning til Wehrmacht og Waffen-SS aldri opptrådte som aggressor eller startet en angrepskrig.

Organisasjon

NVA hadde fire hovedavdelinger:

– Landstreitkräfte (Hæren) med en styrke på 120 000 mann.
– Volksmarine (Marinen) med en styrke på 16 300.
– Luftstreitkräfte/Luftverteidigung (Flyvåpenet) med en styrke på 39 000.
– Grenztruppen der DDR (DDRs grensestyrker), som bestod av 50 000 grensevakter. Disse var fra 1973 ikke lenger en del av NVA, men lå direkte under Forsvarsministeriet (MfNV).

I krigstid ville en mobilisering av NVAs reserver nesten ha doblet dets styrker. DDRs myndigheter hadde også tilgjengelig de interne sikkerhetsstyrkene til Innenriksministeriet, det såkalte Kasernierte Volkspolizei, Stasistyrkene som lå under Ministeriet for Sikkerhet og de 210 000 troppene i de paramilitære Kampfgruppen der Arbeiterklasse.

Det høyeste ledernivået for NVA var Ministerium für Nationale Verteidigung (Forsvarsministeriet), som lå i Strausberg nær Øst-Berlin. NVA-administrasjonen var delt inn i følgende kommandoer:

– Kommando Landstreitkräfte (KdoLaSK) i Geltow nær Potsdam.
– Kommando Luftstreitkräfte und Luftverteidigungskräfte (KdoLSK/LV) i Strausberg.
– Kommando Volksmarine (KdoVM) i Rostock.
– Kommando der Grenztruppen (KdoGT) i Pätz nær Berlin.

Uniformer

De første militærenhetene som lå under Hauptverwaltung für Ausbildung var kledt i politiblått. Med omstrukturering av det kasernerte folkepolitiet i 1952 ble det brukt khakifargede uniformer som lignet sterkt på de sovjetiske i snitt og farver. På jakt etter en egen tysk og sosialistisk militærtradisjon forordnet statsledelsen en endring i uniformeringen av soldatene. Derfor ble det med dannelsen av NVA i 1956 innført nye uniformer. Disse lignet sterkt på Reichswehrs og Wehrmachts uniformer. De bestod av samme stengrått tøy som Wehrmacht hadde brukt og hadde et lignende snitt. Imidlertid avskaffet man i 1974/1979 de høytkneppede mørke kragene. Den karakteristiske NVA-hjelmen (M56) tilsvarte prototypen B/II som var testet ut i Wehrmacht i 1943, men som ikke var blitt ført videre. Den ble introdusert da det ble klart at Sovjetunionen aldri ville tillate en gjeninnføring av den klassiske Stahlhelm forbundet med Reichswehr og Wehrmacht. Den kom i tre versjoner, Mod 1 eller I/56, Mod 2 eller I/57 og Mod 3 eller I/71 og ble i store kvanta solgt eller gitt bort til land i den tredje verden.

Fremtoningen til NVA kom svært nær Reichswehrs og Wehrmachts fordi det, ifølge Willi Stoph og Walter Ulbricht, gjaldt å gi armeen en tysk nasjonalkarakter. NVA skulle ikke "se ut som amerikanske soldater", slik DDR-propagandaen hevdet at Bundeswehr så ut.

Bunkeranlegget til Nationale Volksarmee på Kap Arkona fremstår som utrolig velholdt og fin, men den er jo heller ikke så veldig gammel. Den er faktisk yngre enn det jeg er, og det er bare 26 år siden DDR ble oppløst og Tyskland ble atter igjen ett land. Jeg hang som vanlig etter på “slep” for å ta de bildene jeg ønsket. Aller helst uten så mye folk på bildene. De har en del teknisk utstyrt utstilt i bunkerne, i tillegg til litt uniformer, flagg, modeller av skip, bilder og en del informasjonstavler. Alt på tysk selvfølgelig, så det var ikke så mye vits for meg å prøve å lese hva som stod på dem. Men som i de aller fleste andre bunkere, var det en del dører som var litt mindre enn normal ståhøyde, så det var om å gjøre å ikke skalle og slå seg. Men de var på ingen måte så små som panserdørene vi ser i mindre bunkere fra den kalde krigen hjemme i Norge, f.eks ved Trøsken, Alshus, Langøya og Stensvik.

Bunkeranlegget ble tatt ut av bruk den 3. oktober 1990, mot slutten av 1994 ble anlegget overlevert av den tyske marine. Den 1. november 1999 ble bunkeranlegget overtatt av byen Putgarten og klargjort for utstillinger. Det har vært guidede turer i bunkeranlegget siden 2. oktober 2004. Når vi hadde kommet frem til det siste store bunkeren på den guidede turen i NVA-bunkeren på Kap Arkona, forsvant guiden ut. Idèt jeg tok de siste bildene på vei ut av bunkeren var det en av de andre som var med på den guidede turen som sa til meg at det hadde vært en interessant tur i bunkeren. Det hele startet i grunn med “Interesting”, og når jeg svarte på engelsk ble jeg ganske raskt spurt om hvor jeg kom fra. Jeg sa at jeg var fra Fredrikstad, han skjønte nok ikke hvor det var, så jeg supplerte med at det var 10 mil syd for Oslo.

Turen inne i bunkeranlegget hadde tatt nesten 40 minutter, men jeg fikk ikke tatt noen bilder av inngangen til anlegget på vei inn. Så da måtte jeg selvfølgelig en tur tilbake dit for å ta noen bilder. Det er forøvrig to innganger til bunkeranlegget og flere nødutganger. Men den store ståldøra i enden av de to store bunkerne har blitt satt inn i sammenheng med at bunkeranlegget skulle klargjøres for utstilling og guidede turer. Disse dørene var ikke her fra bunkeranlegget ble påbegynt i 1979 til det ble tatt ut av bruk i 1990. Hvis man tar en nærmere titt på disse dørene, så er dette helt ordinære ståldører og tåler nok ikke en dritt. Det hadde vært utrolig merkelig å ha så siple dører i en bunker. Den lille døra over den store døra er derimot en original nødutgang. Den er mildt sagt litt mer solid! Deretter var det en runde rundt på området for å ta bilder av andre interessante ting på området.

Wehrmacht Arkona bunker

Blant annet et gammelt fyr som tidligere har stått ved fiskelandsbyen Lohme. Jeg tok også litt bilder av Arkona bunker, bunkeren bygget av Wehrmacht under andre verdenskrig. Bare utenfra dessverre. Jeg har ingen formening om det er mulig å komme inn i denne bunkeren eller hvordan den ser ut innvendig. Da jeg ikke har funnet noen bilder av denne bunkeren noe sted. Merkelig at de har en bunker fra andre verdenskrig, og så velger de å ikke ha noen form for guiding innom denne bunkeren. Den er kanskje ikke stor og interessant nok til å ha en egen omvisning, men det hadde så absolutt vært interessant å hatt en tur innom den samtidig som man er på runden i NVA-bunkeren fra den kalde krigen! Kanskje anledningen byr seg ved en senere anledning!

En annen ting jeg nok også må gjøre neste gang jeg tar turen til Kap Arkona, er å ta turen ned Königstreppe (“Kongens trapp”) for å komme ned til sjøsiden av Kap Arkona-klippen. Det var 2-3 kilometer å gå til denne trappen, så det var ikke noe jeg tok meg tid til denne gangen. Den andre trappen ned til sjøen, Veilchentreppe, var jo selvfølgelig sperret av. Den er rett bak informasjonsbygget til bunkeranlegget på Kap Arkona. Så den hadde det vært litt mer overkommerlig å ta turen ned. Selv om det sikkert hadde vært litt av en tur å gå alle trappetrinnene opp igjen. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange trappetrinn den avstengte trappa har, men Königstreppe består ihvertfall av 230 trappetrinn.

Kap Arkona fyr og navigasjonstårn

Men en tur opp i fyret tok jeg selvfølgelig. Det er det nye fyret som er åpent for publikum, det gamle firkantede og lavere fyret ved siden av vet jeg ikke om det er mulig å ta en nærmere titt på. Som vanlig var det ganske mange trappetrinn på vei opp til toppen av fyret. Hvert eneste trappetrinn hadde et nummer så man kunne se hvor mange trappetrinn det var på vei opp. Men hvor mange trappetrinn det var til slutt, klarte jeg selvfølgelig ikke å få med meg. Ikke har jeg klart å finne det noe annet sted på internett heller. Det viktigste var uansett å komme seg opp til “verandaen” på toppen av fyret for å se på utsikten over Kap Arkona! Og det var en fantastisk utsikt! Her fikk man også en oversikt over NVA-bunkerne på stedet! Man får kanskje også et inntrykk av størrelsen på Arkona bunkeren fra andre verdenskrig. For ikke å snakke om en utrolig oversikt over det gamle firkantede fyret som ligger rett ved siden av det nye fyret!

Det er to fyr og et navigasjonstårn på Kap Arkona. Det gamle fyret ble bygget i 1826, det nye og høyere fyret ble planlagt allerede i 1894 og bygget i 1902, mens navigasjonstårnet til marinen ble bygget i 1927. Teknikken i navigasjonstårnet ble dessverre ødelagt i 1945. Borte ved navigasjonstårnet er også “inngangen” til Jaromarsburg, et kultsted for Samsara, en slavisk stamme fra det 9. til det 12. århundre. Den ligger ytterst på klippen Kap Arkona og var beskyttet på tre sider av klipper og og fra landsbyen av en 25 meter høy borgmur. Ytterst på Kap Arkona har klippen i de siste århundrene gjentatte ganger kollapset i havet, med det resultat at bare vollene av Jaromarsburg er fortsatt synlige i dag. Det virker som det ihvertfall tidligere har vært mulig å komme inn på dette området tidligere, da området er inngjerdet med noe som ser ut som en “billettluke”. Men den var selvfølgelig stengt når jeg var der. Jeg hadde derfor ikke noen mulighet til å ta en nærmere titt på dette området. Men etter sattelittbildene på google maps å dømme, så er avstanden fra stien til det som er igjen av klippen ganske kort. Fortsetter disse rasene, så vil dette området bare bli mindre og mindre med årene.

Oppe fra fyret tok jeg også litt naturbilder av sola som brøt igjennom skylaget og kastet stråler ned mot Putgarten. Det var også utrolig fascinerende med åkrene som bølget seg bortover landskapet. Det skapte noen utrolig fine formasjoner og linjer i bildene mine synes jeg. På vei fra Kap Arkona og i retning Putgarten tok jeg enda flere bilder av fyrene på avstand og ikke minst sola som strevde med bryte igjennom skylaget og åkrene. Jeg hadde tenkt tanken at jeg kanskje kunne ta dette “turisttoget” på vei tilbake fra Kap Arkona, men det så ikke ut til at det var noen mulighet til å kjøpe billett på vei tilbake, de selger nok bare tur/retur-billetter i Putgarten. Så derfor ble det til at jeg gikk tilbake til Putgarten også. Men det ga meg jo også muligheten til å ta litt flere bilder underveis. Men jeg må innrømme at jeg begynte å bli litt sliten i beina etterhvert. Neste gang skal jeg nok også ta en nærmere titt på viskeværet Vitt som ligger øst for Putgarten.

Det ble fem timer på Kap Arkona denne dagen og jeg tilbakela 11.369 skritt. På vei tilbake regna jeg med at de var ferdig med gravingen, men det var de jo selvfølgelig ikke. Jeg brukte “omkjøring” knappen på GPS’en og den sendte meg avgårde på en alternativ rute. Innen jeg visste ordet av det, kom jeg til enda en stengt vei og endte atter igjen på den brosteinlagte strekningen på L29-veien med 80-sone. Den brosteinlagte delen av denne veien er på 1 kilometer, og det er helt villt at fartsgrensen er 80 km/t på stedet. Jeg hadde snublet over denne brosteinveien allerede den lørdagen jeg kom ned til Rügen, og jeg var mer eller mindre sjokkert over at det var 80 km/t på denne veien. Jeg for min del kjørte ikke fortere enn 30 km/t og tyskerne ville selvfølgelig forbi meg alle sammen. Etter å ha kjørt rundt på litt forskjellige veier på Rügen i løpet av de første dagene mine, må jeg si at standarden på veiene varierer ganske kraftig. Spesielt disse brosteinveiene må slite noe veldig på støtdempere og ikke minst alt av foringer og stag i forstillingen. En grusvei er jo rene luksusen i forhold til brostein, spør du meg. Men denne veistrekningen med brostein har sikkert en eller annen vernestatus. Selv om brosteinen ser ut til å være av nyere dato.

                                                                                                                                                                                      

Permalenke til denne artikkelen: http://blog.kak.net/2016/11/19/kap-arkona-pa-rugen/

Legg inn en kommentar