«

»

jul 02 2017

Skriv ut Innlegg

Tungenes fyr

Etter en litt skuffende tur til Hundvåg kystfort, for å si det forsiktig, tok jeg turen videre til Tungenes fyr. Tungenes fyr ligger på Tungeneset i Randaberg kommune i Rogaland. Fyret ble etablert i 1828 og nedlagt i 1984. I dag brukes det som fyrmuseum. Fyret er innredet slik det var da fyrmesteren bodde på fyret, ca 1930. I dag står det et fyr på en holme litt utenfor Tungenes fyr. Det er jo ikke første gang vi ser at de fine fyrene ute ved kysten har blitt automatisert av en “betongsøyle” stående enten rett ved siden av den gamle fyrbygningen, eller har blitt flyttet ut på en holme i sjøen. De nye “betongfyrene” har jo ikke akkurat den samme sjarmen som de gamle fyrene. For min del, var nærværet av militærhistoriske objekter av like stor interesse som det gamle fyret fra 1862.

Først litt informasjon om fyret fra en av informasjonsskiltene på stedet:

Det første fyret på Tungenes

Det første fyret på Tungenes ble tent i 1828. Dette ble gjort i forbindelse med de rike sildefiskeriene som pågikk utenfor kysten her i store deler av 1800-tallet.

Hensikten var å markere innseilingen til Byfjorden. I mørket var leden vanskelig å finne. Før fyret ble tent, hadde skipene bare landformasjoner og enkelte varder å styre etter. De fleste skipperne forsøkte derfor å unngå å seile i mørket. Men sildefiskeriene pågikk om vinteren, og da var de ofte nødt til å finne fram også på nattestid. Derfor tok Stavanger havnekommisjon initiativ til at fyret skulle tennes.

Det første fyret på Tungenes var egentlig ikke et fyr i vanlig forstand, men bestod av noen tynne talglys som ble tent i vinduet hos en privatmann som bodde ved Tungevågen.

Livet på Tungenes

Det første private fyret i Tungevågen var i drift som fiskefyr helt fram til 1862. Da overtok staten, og det ble bygget ny fyrstasjon her hvor fyret står i dag. Fortsatt var fyret bare tent om vinteren, og det var først i 1907 at det ble helårsdrift.

I 1930-årene ble fyret utstyrt med tåkesignal. Betjeningen holdt tåkevakt også på dagtid og betjeningen ble utvidet. På det meste bodde det tre familier her ute. Hver natt satt en av de ansatte vakt i fyret, og om dagen holdt de øye med tåka. Den gamle nautofonen, som ble brukt som tåkesignal, er fortsatt i god teknisk stand og blir kjørt ved ulike anledninger.

På Tungenes fikk fyrbetjeningen hver sin garasje. Det er forholdvis sjeldent fenomen på fyrstasjoner. Som regel ligger fyrene på holmer, eller langt utenfor allfarvei. Men her ute hadde livet mange fellestrekk med slik folk levde ellers i bygda. Fyrbarna gikk på skole sammen med andre barn i bygda, og fyrfruene kunne delta i foreningslivet på linje med andre kvinner.

Disse landfaste fyrene var de mest populære i Fyrvesenet. Etaten hadde et eget ansiennitetssystem hvor ansatte som hadde vært stasjonert på dårlige fyr kunne søke seg over på de landfaste. Ofte ble slike stasjoner bemannet av folk som nærmet seg slutten av sin yrkeskarriere.

Siste fyrmesteren på Tungenes fyr var Bjarne Mathisen, som jobbet her fra 1965 og fram til 1984, da fyret ble erstattet av fyrlykten ute på Bragen.

Når jeg var på Tungenes fyr var det to “glassmestere” som drev og byttet ut noen av vinduene oppe i det gamle fyret. Det er jo veldig viktig at slikt holdes ved slike, ellers vil forfallet gå ekstremt raskt ute ved kysten som dette. Siden det var arbeidere på fyret, så stod inngangsdøra åpen. Derfor snek jeg meg til en liten titt inne i selve fyrbygningen. Og jeg fikk tatt et par kjappe bilder fra kjøkkenet, stua og et soverom. Noe mer enn det var jeg ikke “frekk nok” til å tillate meg. Det var etter hva jeg kunne skjønne ingen andre enn de to arbeiderne som var på fyret, så det var ingen mulighet for en omvisning eller lignende. Om sommeren er det sikkert mulighet for å få en liten runde i både fyrbygningen og opp i rommer hvor selve fyrlykta befant seg inntil dette gamle fyret ble nedlagt i 1984 og erstattet av det automatiserte fyret på Bragen.

Ved Tungenes fyr finner man også litt av militærhistorisk interesse, her er litt informasjon fra en av informasjonsskiltene på stedet:

TUNGENES FYR UNDER ANDRE VERDENSKRIG

Tungenes fyr ble okkupert av tyske styrker den 9. april 1940. I første omgang flyttet personell fra marinen ut til fyret for å observere skipstrafikken til og fra Stavanger. Okkupasjonsmakten trengte mest mulig laste- og transportkapasitet, og ville unngå at sivile skip unnslapp i kaoset under angrepet.

Innen en måned var Tungenes fyr etablert som signalstasjon der alle passerende skip til og fra Stavanger måtte identifisere seg ved hjelp av kodenavn utstedt av marinen. Tungenes fyr ble snart kjent som M.S.S. Tungenes (Marinesignalstelle) blant sjøfarende, men også det tyske luftvåpent Luftwaffe fattet sin interesse for Tungenes. Ikke lenge etter marinens inntog på fyret kom også en mindre styrke fra luftforsvaret, en såkalt Flugwache som rapporterte alle observasjoner av fiendtlige fly til Sola.

Marinenes del av anlegget hadde en fast besetning på 8 mann. En norsk 75 mm kanon i fast stilling like nord for fyret skulle brukes mot sjømål. Det øvrige forsvaret på fyret bestod av tre maskingeværstillinger.

Luftwaffe hadde en fast besetning på 6 mann, og holdt hus i bunkeren øst for fyret. I enden av korridoren inn til bunkeren lå observasjonsrommet hvor en aluminiumskuppel med vinduer sørget at observatøren stod skjermet for vær og vind.

I tillegg til kanonstillingen for den norske 7,5 cm L/45 M/16 kanonen rett nord for fyret og Vf- bunkeren til Luftwaffe som ligger øst for fyret, var det også en liten observasjonsbunker rett foran fyret. Dette var en enkelt bygd bunker og ville nok ikke tåle stort hvis den hadde blitt angrepet. Men må si at dette var et interessant anlegg, selv om det var lite. Med både marinen og luftvåpenet tilstede med henholdsvis 8 og 6 mann. Den norskproduserte 7,5 cm L/45 M/16 kanonen på 1920-tallet og var i bruk fra 1925 til 1940 av det norske forsvaret. Kanonen var ment å brukes som luftvern og hadde en rekkevidde på 8.000 meter. Det ble bare produsert 12 eksemplarer av denne norske luftvernkanonen, da det var lite sannsynlighet for krig på 1920-tallet. Men på 1930-tallet økte faren for krig, men designet på kanonen var allerede utdatert.

Mer informasjon om den norske 7,5 cm L/45 M/16 luftvernkanonen fra wikipedia:

The 7.5 cm L/45 M/16 anti-aircraft gun was designed and manufactured in Norway in the early to mid-1920s. It was an uninspired design, but it did boost the anti-aircraft capacity in Norway significantly when adopted.

Background and design

Early in World War I, the Norwegian Army realised that aircraft were a threat that needed to be countered. At first, attempts were made to mount existing field guns on new mounts to allow high angle fire, but it was soon obvious that a more specialised weapon was needed. Attempts were made to buy British and French guns, but both nations needed the weapons themselves because of the ongoing war.

The history of the M/16 can be traced to a letter from the Norwegian Ministry of Defence dated 17 December 1915. After initial design work had been carried out, it was decided to manufacture one prototype and 12 production weapons. The detailed design work took longer than anticipated, and with the end of the war, any urgency seemed to leave the project. As a result, the prototype was not ready for test firing until 20 May 1920.

The M/16 was a relatively simple design. It was intended for static emplacement, and was mounted on a pedestal, allowing for 360° sideways movement. The mount allowed for an angle of elevation of between -1° and 75°. The gun barrel was 45 calibres long, and had 28 grooves (rifling) twisting to the right. The breech block was a semi-automatic horizontal wedge – the gunner had to manually open it to remove the case from the previous shot, but it closed automatically on the insertion of a new round. There was a hydro-pneumatic recoil cylinder under the barrel, with a heavy spring to aid the forward motion of the gun at high elevation. It was originally designed to fire under local command, but was later equipped to receive gun-laying information from a central sight.

The gun was also equipped with a device for automatically adjusting the time fuses on the shells.

The M/16 was served by a crew of nine: The gun commander, one soldier for sideways adjustment, one for adjusting the elevation, one to operate the breech block and fire, one loader, one ‘fuse adjusting device operator’, one ‘fuse adjuster’ and two to fetch ammunition and take away the empty cases.

Service history and fate

A total of 12 production guns were built. Further production was curtailed because of the perceived low risk of war in the 1920s; by the time the need for more anti-aircraft artillery was obvious in the 1930s, the design was outdated.

The M/16 was employed in the static defence of the various military installations in Norway. The weapons were moved around as priorities shifted, but at the time the Germans invaded Norway on 9 April 1940, six guns were mounted near Bergen, four were mounted at the Naval base in Horten; the remaining two were near Oslo along with more modern weapons, such as the 7.5 cm L/45 M/32, to defend the capital.

The guns at Horten could have taken part in the battle that occurred in the harbour between Norwegian and German ships (see the article on HNoMS Olav Tryggvason for details), but due to unclear lines of command and the unprepared state of the crew, the guns were captured before any shots could be fired in anger.

In Bergen, the M/16 was used to try to shoot down German bombers attacking military targets, but the aircraft flew too low for the guns to be of much use. After the main fortification in Bergen surrendered to the Germans, the anti-aircraft batteries were ordered to stand down.

In Oslo, the two M/16s were mounted in a battery at Gressholmen – a small island in the harbour – and were ideally placed to take part in the battle for Fornebu. Norwegian sources claim this battery shot down one or two German bombers, despite the fact that the crew was untrained (17 out of the 44 men had been in uniform for only six days) and several became shell-shocked or deserted their posts. In addition to this and other problems, one of the guns jammed early-on in the engagement.

The fate of the M/16s after the Germans captured them is unknown, but it is likely they were used to further the German cause in Norway during their occupation of Norway.

Hvor denne kanonen havnet etter krigen, har jeg derimot ingen formening om. Men interessant at tyskerne valgte å bruke en norskprodusert luftvernkanon fra 1920-tallet mot sjømål, en kanon som av det norske forsvaret var ansett som utdatert allerede på 1930-tallet. Men nå var det jo ganske vanlig å bruke mer eller mindre alt man hadde tilgjengelig av kanoner fra århundreskiftet og frem mot krigen. En av kanonene det fantes utallige av på kystfortene i Norge under andre verdenskrig er 10 cm K17/04 feltkanon som ble designet i 1916 og produsert i 192 eksemplarer i 1917 og 1918. Selv om 10 cm K17/04 alltid omtales som 10 cm, så var den faktisk av samme kaliber som f.eks 10,5 cm SKC/32, det vil si granater på 10,5 cm.

En av de norske 7,5 cm L/45 M/16 luftvernkanonen står forøvrig utstilt på Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

En rolig dag i Stavangerregionen dette, med en tur til Hundvåg kystfort og Tungenes fyr. Totalt ble det 6.182 skritt denne dagen.

                                                                        

Permalenke til denne artikkelen: http://blog.kak.net/2017/07/02/tungenes-fyr/

Legg inn en kommentar