Solidaritetsmuseet i Gdansk

Etter at det ble en litt sen kveld dagen før, klarte jeg å komme meg ned til frokost før den stengte, men jeg trengte en liten hvil og en «powernap» før jeg skulle innta byen på nytt. I dag skulle vi ta en tur til Solidaritetsmuseet i Gdansk, eller Europeisk Solidaritetssenter i Gdansk. Museet er dedikert til fagforeningen Solidaritet og Lech Walesas livshistorie. Det første du møter og som ruver godt i landskapet er minnesmerket Poleglych Stoczniowcow, de falne verftsarbeidere. Det er til minne om de verftsarbeiderne som mistet livene sine under arbeiderstreikene i desember 1970. Minnesmerket ble avduket 16. desember 1980 ved det som den gang var kjent som Lenin Shipyard, senere Gdansk Shipyard. Bak minnesmerket ligger i dag museet Europejskie Centrum Solidarnosci, designet i form av et skipsskrog. Museet ble åpnet 31. august 2014.

Her er historien bak det hele om Solidaritet og Lech Walesa fra wikipedia:

I 1970 var Lech Walesa medlem av den illegale streikekomiteen ved Leninverftet. Etter at streiken var blitt blodig slått ned av politiet – over 80 arbeidere ble drept av dem – ble han arrestert og dømt til ett års fengsel for «antisosial opptreden». I 1976 mistet Walesa arbeidet fordi han hadde samlet inn underskrifter til et bønneskriv om opprettelsen av et minnesmerke for de drepte arbeiderne. Han havnet på en uformell svarteliste og klarte etterpå ikke å finne nytt arbeid noen steder, og måtte leve av hjelp fra sine venner. Det var forholdsvis harde levekår for familien hans fordi han hadde kone og da sju barn å forsørge.

I 1978 organiserte han sammen med Andrzej Gwiazda og Aleksander Hall den illegale undergrunnsforeningen Wolne Zwiazki Zawodowe Wybrzeza (Pommerns frie fagforening). I 1979 ble han gjentatte ganger arrestert for engasjement i en «antistatlig organisasjon», men han ble frifunnet i retten. Tidlig i 1980 ble han løslatt, og fikk lov til å gå tilbake til sitt tidligere arbeid ved Leninverftet.

Etter at streik brøt ut ved Leninverftet og arbeiderne okkuperte verftsområdet, klatret Walesa etter eget utsagn den 14. august 1980 over verftsmuren og ble streikens leder. Over hele Polen fulgte arbeidere spontant eksemplet fra Gdansk og la ut av solidaritet ned arbeidet på sine egne arbeidsplasser. Lech Walesa fremforkjempet etter noen dager en avtale med verftet og erklærte streiken for avsluttet. Men Anna Walentynowicz stoppet de arbeiderne som begynte å forlate verftsområdet og overbeviste dem om å danne en streikekoordinasjonskomite (polsk: Miedzyzakladowy Komitet Strajkowy) som skulle anføre og støtte generalstreikene over hele landet.

I september samme år undertegnet den kommunistiske regjeringen en avtale med streikekoordinasjonskomiteen som legaliserte frie fagforeninger. Streikekoordinasjonskomiteen legaliserte seg som Den nasjonale koordinasjonskomite for den frie fagforening Solidaritet (polsk: Solidarnosc). Walesa ble valgt til formann. Solidaritet fikk etterhvert 10 millioner medlemmer.

Walesa forble i dette vervet til desember 1981, da statsminister Wojciech Jaruzelski utropte krigstilstand i Polen. Walesa ble frem til 14. november 1982 internert i det sørøstlige Polen, nær grensen til Sovjetunionen. Det amerikanske nyhetsmagasinet Time kåret ham til «Årets mann». Den svenske avisen Dagens Nyheter og den danske Politiken tildelte ham en frihetspris på 50 000 svenske kroner i 1982 for Walesas kamp for rettferdighet, frihet og sannhet.

I 1983 bad han om å få vende tilbake til Leninverftet som elektriker. Selv om han offisielt skulle behandles som en helt vanlig arbeider, var han i husarrest frem til 1987.

Før Lech Walesa fikk Nobelprisen, ble han i juli 1983 tildelt den tyske menneskerettighetsprisen Shalom-Preis.

I 1983 fikk han Nobels fredspris, men kona måtte hente prisen fordi han var redd for at myndighetene ville stenge ham ute fra landet dersom han reiste ut. Nobelprisen ble av mange sett på som en anerkjennelse av det polske folks ikke-voldelige kamp mot kommunistregimet. Prispengene gav Walesa til utvikling av Polens jordbruk, og medaljen gav han til Polens nasjonalhelligdom, Jasna Góra-klosteret.

Fra 1987 til 1990 organiserte Walesa den halvlegale provisoriske eksekutivkomite for fagforeningen Solidarnosc. I 1988 organiserte han nok en okkupasjonsstreik ved skipsverftet i Gdansk, og krevde at fagforeningen ble fullt ut legalisert. I bedrifter over hele Polen ble eksempelet fra Gdansk fulgt; landet ble plaget av en rekke streikebølger. På fjernsynet diskuterte Walesa på direkten med lederen for det statlige fagforeningsforbundet OPZZ, Miodowicz, og seiret med sitt humør og sin slagferdighet.

Etter åtti dager og mange samtaler mellom innenriksminister general Kiszczak og Walesa gikk regjeringen med på en rundebordssamtale. Den begynte den 6. februar 1989 i Warszawa. Walesa fungerte som talsmann for ikke-regjeringssiden. Under samtalene undertegnet regjeringen en avtale om gjenopprettelsen av fagforeningen Solidarnosc og om forberedelsen av «halvfrie» valg til det polske parlament.

Partipolitiker

I 1989 organiserte og ledet Walesa Borgerkomiteen for lederen av fagforeningen Solidarnosc. Formelt dreide det seg om et rådgivningsorgan, men i virkeligheten var den et slags politisk parti. Det vant parlamentsvalgene det samme år. Opposisjonen vant med 99 % av alle avlagte stemmer 160 av de 161 taburettene som stod til rådighet i Sejmen. Ifølge rundebordsavtalen var dette det delegatstall som skulle bestemmes ved de direkte valg; 65 % av det totale antallet plasser skulle fremdeles automatisk tilfalle Det polske kommunistparti og deres allierte. Slik betød den knusente valgseieren likevel kun 35 % av parlamentstaburettene. Denne vektingen bortfalt ved de neste og helt fri valgene, som fulgte i 1991.

I det nydannede Senatet, der det ikke var innført en slik valgordning, oppnådde opposisjonen allerede i 1989 hele 99 av de i alt 100 senatstaburettene.

Walesa inntok nå en nøkkelrolle i polsk politikk. Mot slutten av 1989 fikk han overbevist alle de polske blokkpartier om å danne en ikke-kommunistisk koalisjonsregjering. Det ble den første ikke-kommunistiske regjering i Østblokken. Til det polske kommunistpartis store overraskelse valgte parlamentet Tadeusz Mazowiecki til statsminister. Selv om Polen formelt forble et kommunistisk land, begynte dets økonomi å bli omgestaltet til et fritt markedssystem.

President

Den 9. desember 1990 ble Lech Walesa valgt til Polens president for en periode på fem år. Den geopolitiske situasjon var nå helt endret, og Sovjetunionen gikk i oppløsning.

I presidentskapsperioden utløste han det som ble stadige utskiftninger på politikkens toppnivå, med nye regjeringer så å si hvert år. Hans ledelsesstil ble kritisert av så å si alle partier. Mot slutten av 1995 hadde han tapt den oppslutning han til å begynne med hadde nytt i befolkningen.

Det var likevel særlig i hans presidentperiode at Polen forvandlet seg fra et sosialistisk system til et markedsorientert.

Walesa ble etterfulgt av Aleksander Kwasniewski i neste valg

Walesa ble i 1995 tildelt storkors av St. Olavs orden.

Solidaritetsmuseet er et utrolig flott og gjennomført museum, men for min del ble det veldig mye multimedia og digitalt innhold. Når du ankommer museet blir du utdelt hodetelefoner og en bærbar «mediaspiller» som du har hengende rundt halsen. Her kan du navigere rundt og trykke på de forskjellige tingene du vil spille av. Meningen er at du skal spille av de forskjellige avdelingene av multimediafremvisningen når du befinner deg i de forskjellige utstillingene på museet. Det ble litt ekstra pes for kompisen, da han fikk en «mediaspiller» som ikke fungerte som den skulle. Jeg for min del hørte litt på den i starten, og hadde jeg hørt på alt igjennom hele museet, hadde jeg sikkert fått enda mer ut av museumsbesøket. Men jeg syntes det ble veldig mye styr, siden jeg også skulle ta litt bilder underveis. Solidaritetsmuseet ble som nevnt åpnet 31. august 2014, arkitektfirmaet FORT Architects vant den internasjonale konkurransen for å designe museet i 2007. Byggingen ble startet i 2010 og kostet 229 millioner zloty. 113 av disse millionene ble gitt av EU. Legg forøvrig merke til at de har beholdt den originale porten inn til det gamle verftet!

Vi hadde forøvrig tatt trikk 10 fra like i nærheten av hotellet og helt frem til Solidaritetsmuseet. Når man betaler direkte til trikkeføreren igjennom en liten luke koster det 3,80 zloty. Hvis man har mulighet til å kjøpe billett på en av automatene som er utplassert i byen, slipper man unna med 3,20 zloty. Ikke den helt store forskjellen med andre ord. Når man har kjøpt billetten, enten på en automat eller direkte av trikkeføreren er det viktig at man stempler billetten når man har kommet ombord i trikken. Etter runden på Solidaritetsmuseet tok vi turen innom restauranten som de har i museumsbygningen. Må si at det smakte utrolig godt med litt mat og ikke minst en øl til. Etterpå tok vi trikk til Rossmann og The Golden gate.

Meningen var å ta en tur innom en skobutikk som ligger like i nærheten. Jeg hadde riktignok med meg to par sko, men jeg hadde tydeligvis ikke brukt noen av disse til å gå så mye som jeg hadde gjort hittil i Gdansk, og kunne derfor tenke meg et nytt par. Men den skobutikken jeg hadde sett tidligere i uka, viste seg å være en offisiell Euro2016-butikk, og jeg kan ikke akkurat si at det var noe særlig rimelig. Jeg hadde på forhånd hørt at det skulle være ganske rimelig å kjøpe seg sko (det meste i grunn, prisnivået er veldig lavt i Polen), men til norske priser, kunne jeg like godt vente til jeg kom hjem. I mellomtiden valgte jeg å bruke det ene skoparet som var det beste av de to jeg hadde med meg, men valgte å knyte dem litt mindre stramt. Det er alltid høyrefoten jeg har problemer med, hvis jeg har problemer, for den er marginalt større enn min venstrefot. Med venstre sko var det overhodet ingen problemer.

Deretter ble det en liten tur innom en butikk som ikke lå så langt unna for å bunkre litt øl og potetgull i en butikk jeg ikke husker navnet på, men som har en grønn frosk som logo. Etterpå tok vi drosje tilbake til hotellet. Vi koste oss med noen øl før vi tok turen ned til restauranten på hotellet for å spise middag. Jeg spiste laks og drakk en øl før vi bestilte oss en dessert. Når vi sjekket inn hadde vi fått en voucher som ga oss en gratis dessert hvis vi brukte mer enn 30 zloty i restauranten. Det ble en sorbetdessert med bringebær og marengs som rett og slett smakte himmelsk! Jeg var i bunn og grunn veldig fornøyd med restauranten på hotellet! Med tanke på at hotellet bare hadde 16 rom, hadde jeg overhodet ikke regnet med at de hadde restaurant i tillegg. Det er på ingen måte vanlig på så små hoteller. De har som regel bare en enkel frokost. Til slutt ble det en tur over gata til Lucky bar for et par øl før vi tok kvelden! Det siste bildet er fra andre etasje på Lucky bar! Ikke så mye gåing denne dagen, så det ble bare 3.417 skritt.